Juhu, jeg vant!

Hva da vant? Du kom jo sist!

Joda, sant nok. Men jeg vant sisteplassen! Det er bare én som får den også, vettu. Og i år ble det meg. (Som i 2016, hihi).

Og jeg har sagt det før, KRS Ultra-arrangørene klarer virkelig å få meg til å føle meg som en vinner.

Jeg har altså fullført dette løpet to ganger tidligere (2016 og 2017). Det er det tøffeste løpet jeg har deltatt i. Teknisk terreng og mange høydemetre. Men det er også ett av de aller hyggeligste løpene.

Det var derfor vanskelig, om ikke helt umulig, å ikke stikke bortom Lysakerelva og hente startplassen som ble gjemt under broen AKKURAT der jeg pleier løpe. Arrangøren kjører en konkurranse rundt om i landet der de plasserer startnumre rundt om i terrenget. Artig! 🙂 Jeg sa til meg selv at dersom lappen ligger der om tre timer (når jeg hadde tid til å stikke ut), så er det skjebnebestemt.

Og det var visst meant to be at jeg skulle løpe i Kristiansand i år også. For jommen lå ikke lappen der fortsatt 😉

Men shit, nå måtte jeg jo trene til dette løpet!

…

Jeg løp Bislett 50K i februar, så frem til dette løpet trente jeg mest asfalt og inne på Bislett, samt mølle. Etterpå er det jo som kjent viktig med restitusjon, og vips så var vi langt inne i mars. Og det var halvannen måned til løpet.

I tillegg fikk jeg denne vinteren fullstendig slalåmdilla, og har bodd i Wyllerløypa 🙂 Ble bare så gira der jeg suste ned bakken i stadig råere stil (ifølge meg selv). Innbilte meg at dette sikkert bygger lårmuskler som bare rakkeren. Men det er klart, kondisjon får du ikke av fallhøydemetere 😉

…

Så jeg var smertelig klar over at det kom til å bli en tøff dag på jobben, som det heter. Jeg bestemte meg for å starte en time tidligere slik at jeg ville treffe folk når de løp forbi meg. (Dette er for øvrig noe jeg anbefaler skilpadder å gjøre der det er mulighet for det.) Dermed er starten allerede kl. 07, znork. Jeg våkner kl. 05 etter en dårlig natts søvn, så er rimelig trøtt i trynet.

Starter sammen med tre andre som jeg slipper allerede før stigningen til Baneheia. Kjenner at jeg må starte roooolig.

Og dermed var jeg alene idet jeg tar det fatale valget om å løpe inn i Ravnedalen og dermed tar sløyfen der feil vei. Det betyr at jeg må gå opp noen sjukt bratte trapper som vi altså egentlig skal løpe ned på vei mot mål.

Jeg stusset jo litt over at vi skulle gjennom dette partiet to ganger, men det var merket – og det var to år siden jeg hadde løpt der sist. Og med min hukommelse er det så vidt jeg husker hva jeg gjorde i går, så hva kan du forvente? 😉

Uansett, det verste med denne feilløpingen var at denne sløyfen er 4-5 km lengre enn den de andre tok, og dermed løp alle forbi meg UTEN at jeg traff dem! Så da jeg kom til første drikkestasjon var jeg allerede sist i løypa.

Møtte løpsleder Thomas Øderud på drikkestasjonen som instruerte meg om å ta den korte sløyfa på returen, slik at jeg ikke endte opp med for mange kilometere. Og så ropte Svein-Tore Nilsen etter meg at han snart kom løpende bak meg for å plukke merkinga.

Begge disse opplysningene motiverte meg og hjalp meg til å nullstille i hodet – og tenke at dette skal gå greit.

…

Etter rundt to mil tok Svein-Tore meg igjen, og vi holdt følge i vel fire mil til – helt frem til mål. Han bak meg, litt ved siden av og innimellom rett foran. Det var utrolig godt å ha selskap, for det hjalp meg fra å tenke mørke tanker. Jeg måtte jo ta meg sammen når jeg var rundt folk, si 😉

Det regnet hele dagen, og ganske mye også. Så jeg var glad jeg hadde droppet solbrillene og heller gått for solskjerm. Som funker bra som regnskjerm også. For det bøttet ned. På ett tidspunkt vred jeg opp flettene og det rant vann ut av håret.

…

Regnet gjorde stiene ekstra glatte og gjørmete. Og spesielt nedover synes jeg det ble veldig glatt og skummelt. Prøv å tråkk oppi gjørme der 200 løpere har sust forbi, lizzm.

Jeg tryna så lang jeg var i bunnen av en bakke. Heldigvis slo jeg meg ikke, men en kraftig krampe hogg tak i baksiden av venstre legg. Det slapp heldigvis raskt taket. Jeg knasket en magnesium tyggetablett, og fortsatte videre. Dvs, etter at jeg hadde vasket av meg det verste av gjørma i bekken ved siden av. Hadde gjørme opp til øra 😉

…

Hele tiden under løpet hadde jeg ett fokus: Flytte en fot foran den andre. Kun det. Og tenkte pittelitt på hvor langt det var til neste drikkestasjon. Men siden det hadde blitt kluss i kilometerne mine på klokka så visste jeg bare sånn cirka når stasjonene kom.

Ultraløp lærer deg å leve i nuet – for å si det sånn 🙂

 

Da vi passerte Hommeren for andre gang ble vi møtt med heiagjeng på drikkestasjonen. Herlig! Og for en service! De hadde gjemt unna et godteriskål kun for meg! Og ville smøre brødskiver til meg. Men jeg orket jo ikke brød. Sorry, assa. Men tyllet i meg cola og kaffe (Kaffe! Himmelsk!) og appelsin og banan og sjokkis.

Nå skulle vi ta en kortere rute tilbake for å hente inn det jeg hadde løpt feil. Svein-Tore foreslo at vi løp den første sløyfa motsatt vei, for da ville jeg jo totalt ha løpt hele ruta. Det syntes jeg hørtes veldig fornuftig ut. Men shit så jeg sleit i motbakkene der. Begynte nok å gå litt tom, skulle nok tatt den brødskiva likevel, si.

Men vi bevegde oss da sakte men sikkert mot mål.

Svein-Tore var flink til å motivere med at dette er den siste bratte bakken, vi er snart i mål osv. Jeg fikk veldig dårlig samvittighet for at jeg tok opp hele lørdagen hans. Men han forsikret meg om at han koste seg i marka. «Dette er psykiatri på sitt beste», som han så treffende formulerte det. 🙂

Da vi begynte å nærme oss målgang hørte jeg det ringte bak i løpevesten. Jeg måtte putte telefonen i en pose baki der, den ble så våt – og ingenting på meg var tørt nok til å kunne tørke telefonen. Så var glad den fortsatt funket 😉

I andre enden var løpsleder Thomas som kunne opplyse om at Fædrelandsvennen (lokalavisen i Kristiansand) ventet på meg i mål. Han ville gjerne ha intervju. Og jeg bare: Shit, da må jeg jo prøve å speede opp. Så på Strava at jeg faktisk hadde litt grei kilometertid rundt der, hahaha.

Og så ser vi målområdet. Jeg løper så lett på tå som jeg klarer etter 14 timer i marka, og heies inn av tilrop og bjeller. Og rett før mål kommer fire-fem småjenter løpende mot oss: Heia, heia! Såååå rørende! Vi tar highfive og får selskap inn over målstreken. Veldig gøy!

Og i mål står gode løpevenner som allerede har dusjet og spist – og det vanker medalje og lapskaus og cola. Det er så digg å være i mål! Jeg svarer på spørsmål fra journalisten, stakkar, han kommer knapt til orde for alle skravlende ultraløpere 😉

Og så bærer det rett i dusjen. På med pysjen og rett i seng. Blir ikke noe party etter en hel dag i løpeskoene altså. Viktig med hvile nå. Znåååårk.

Konklusjon: Ble ikke så sosialt som jeg hadde håpet dette året. Men jeg traff da noen før og etter løpet. Og jeg koste meg max på husmorferie på det blide sørland. Hadde en super dagen derpå med litt trening på SATS, basseng på Aquarama – og digg italiensk buffet på Bellini – før jeg tok toget hjem først i 19-tiden på kvelden. Kristiansand er en super by!

Og arrangørene av KRS Ultra er helt enestående! For en gjeng! Super-inkluderende og positive. Bor du i Kristiansand og løper bør du melde deg inn i Kristiansand Løpeklubb! Fine folk!

Jeg må bare si tusen takk for meg i år igjen. Har stort sett bare gode minner 😉