Distansepers. Trøtt-pers. Utmattet-pers. Og gledestårer-pers. Bislett 24 bød på litt av hvert på persefronten. Bare ikke persefart.
En gang skilpadde, alltid skilpadde. Men hey, skilpadder er ålreite dyr og hvorfor skal ikke de også få lov til å vralte rundt på betongen der inne på Bislett og ødelegge beina sine som alle andre?!
Aldri si aldri
Men fra spøk til alvor. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg så var Bislett 24 timers løpet jeg ALDRI skulle delta i. Men etter å ha gitt meg etter 19 timer og 40 min på Hell i fjor (24 Hours In Hell) – og 100 km – så var jeg revansjesugen.
Og så var det dette med at dette løpet føles som noe du bare MÅ gjøre før du dør. Og før du går med rullator. For å si det sånn.
Løpets legendariske speaker Henning Lauridsen sa det så treffende da jeg kom inn døra: «Lise har vært ultraløper i 100 år men aldri løpt Bislett 24.» (Slå av 91 år så har du riktig tall da, men det er jo en detalj…)
Jeg har også hjulpet til i serveringen siden 2015 og sett lidelse og desperasjon på nært hold. De første årene hadde jeg lyst til å være med, det kriblet i kroppen. Etter hvert som jeg så hvor brutalt dette løpet faktisk er så gikk lysten over, gitt.
Men nå var det på tide å ta tyren ved hornene. Face your fears. Den som intet våger intet vinner osv.
Teori vs praksis
Jeg SKULLE klare å holde ut 24 timer. Det var hovedmålet. Et 24timersløp varer i 24 timer og de fleste ultraløpere er enige om at man burde stå løpet ut.
Samtidig tenkte jeg at jeg har veeeldig lyst på den medaljen. På Bislett 24timers må du da løpe 130 km for damer og 150 km for menn.
I teorien burde det være gjennomførbart for meg, men så er det praksis da. Real life.
Og uten å ramse opp alle unnskyldninger så var ikke oppladningen optimal for å klare et såpass hårete mål som 130 km på 24 timer:
Jeg har i løpet av høsten fått påvist lungeobstruksjon og beinhinnebetennelse. I tillegg til kronisk stram muskulatur og tidligere påvist løpeskade (Mortons nevrom) som visstnok aldri forsvinner men som har plaget meg lite i år. Kryss i taket. Men så har jeg jo av ovennevnte grunner løpt mindre denne høsten…
Er du ultraløper svarer du nå: So what? Og jeg ER jo ultraløper, så jeg stiller til start og tenker at det KAN jo gå. (Ja, vi er koko.)
Uten mat og drikke…
Hovedmålet var altså å holde ut. Og prøve å ikke tute hver gang jeg var utenfor rekkevidde av kameraene, sånn som i Hell. Da var jeg helt på felgen, helt tom da natta kom.
På lørdag hadde jeg dermed en plan om å ha skikkelig fokus på spisingen. Og jeg skulle legge inn gåpauser helt fra start. Jeg landet på at jeg skulle spise litt hver hele time, samtidig som jeg gikk cirka en halv runde.
Det funket som ei kule! Jeg spiste for det meste brødskiver, litt vannmelon fra bufeeten – og spekeskinke jeg hadde med selv. I tillegg forsynte jeg meg av måltidene de serverte utover døgnet: Pasta, suppe, pølser, havregrøt, is og smoothie. Og vafler. Det er jo en grunn til at dette løpet kalles Norges lengste julebord. Det er mat mat mat så langt øyet kan se. Og stort utvalg i drikke.
Jeg drakk også Tailwind og energidrikk og brus jeg hadde med selv. Viktig å ha med ting du vet du liker.
Jeg ble aldri veldig kvalm (mange sliter med dette på lange løp), men må innrømme at jeg brukte lengre og lengre tid på å få i meg maten. Man blir nemlig tørr i munnen.
Jeg unngikk også søtt. Spiste kun en liten smågodt-ting, litt sukker på havregrøten og en luke fra sjokoladekalenderen. Tror også det var smart ifht unngå kvalme.
Nok om mat (nå ble jeg sulten, høhø).
God start
Målet var altså å prøve å unngå et nervøst sammenbrudd. Og prøve å gjøre døgnet så hyggelig som mulig. Skulle jeg klare medalje var det bonus.
Dilemmaet mitt er at jeg må starte rolig – og fortsette rolig skal jeg ha sjans til å holde ut hele døgnet. Og da går kilometerne sakte, naturlig nok. Og de færreste øker farta så voldsomt mye de siste timene i døgnet, vil jeg tro.
Jeg tror jeg kom til rundt 80 km på første halvdel. Tenkte hey, bare 50 til nå så er det medalje. Men fem mil er langt når klokka nærmer seg 23 på lørdagskvelden og du ikke har sovet så godt natta før heller (fordi du var dritnervøs). Og du kjenner trøttheten og kjedsomheten komme sigende.
Så det sa liksom stopp. Ble så sliten, trøtt, lei. Måtte gå masse. Men holdt koken rundt og rundt. Kilometerne krøp saaaaaakte fremover.
Zzzz…
Etterhvert måtte jeg ta pauser, sette meg ned. Mest fordi jeg var så trøtt. Tror ikke jeg har vært så trøtt siden eldstemann var baby og hadde en periode han våknet 4.30 hver dag. Vi tok turer med 37-bussen for å få sove 😉 (Den ruta er lang, serru)
Jeg gikk og gikk, og gjespet og gjespet. Jeg måtte sette meg ned og lukke øynene litt. Skulle muligens bare tatt en powernap. Men hadde ikke med noe madrass eller godstol 😉
Jeg ble også veldig varm. Det var jeg fra start og frem til sikkert rundt 3-4-tiden på natten. Jeg sneik meg stadig ut den åpne døra og snuste inn frisk luft og regndråper. Og etter hvert hvilte jeg panna mot betongveggen, haha. Jeg skulle tatt en kald dusj. Men jeg bare orket ikke styre med det.
Utpå natta der skjedde underet. Jeg frøs! Men kun på hendene. Hentet hanskene i bagen, og vips så var jeg varm igjen 😉 Jeg er trolig den eneste med lavt stoffskifte som til enhver tid koker. I allefall når jeg er aktiv.
(Og nei, jeg har ikke kommet i overgangsalderen, haha)
Utpå nattmorran der stabiliserte temperaturen seg og det føltes sånn passe normalt.
Gledestårer
Jeg begynte å se frem til at vi var ferdig, men uten den desperasjonen jeg hadde i Hell i fjor. Jeg var ved godt mot og satte meg ned og slo av en prat med et par av arrangørene. Jeg holdt meg fortsatt til planen om å spise hver time, men nå satte jeg meg ned og spiste. Hadde bare behov for å få tida til å gå litt. Og tenkte jøss, det er jo digg å sitte ned litt innimellom også. Stivne gjør man jo uansett.
Men da det begynte å bli få timer igjen ble det en annen stemning i kjelleren. Vi begynte å bli gira. Og da Stig Andy propellmaskin overtok speakermikrofonen den siste timen fikk til og med jeg rikket løs og klarte løpe litt på slutten. Undrenes tid var ikke forbi!
Da det var rundt 20 minutter igjen skjedde det bare noe med meg. Jeg ble så emosjonell. Tårene rant. Og IKKE av desperasjon og fortvilelse men av GLEDE! Og det må jeg si, etter nesten 10 år som ultraløper har jeg ikke grått av glede i et løp før. Jeg har vært glad, ja, euforisk, gira, plagsomt høy på meg selv. Alt det, men aldri grått. Av glede. Men nå! Tårene rant. Og jeg tørket og tørket.
Han YouTube-fotografen som løp rundt der var først ikke interessert i meg, men plutselig så han HALLO det er FØLELSER på gang, haha, og intervjuet meg! På engelsk. And yes, I nailed it. (Sånn passe iallefall)
På slutten av løpet står også alle og heier og hoier, og vaier med flagg. Det er utrolig gøy å oppleve! Det hjelper deg også til å ta ut siste rest slik at godfølelsen kicker inn.
Og da sluttsignalet gikk kunne det være det samme med medalje og prinsessa og halve kongeriket. Jeg hadde nådd målet mitt! Og jeg hadde hatt det forholdsvis greit på veien dit.
Hurra!
Og nå, hjem og sove. Znårk.
Resultat: 110,8 km.
PS! Tusen takk til verdens beste klubb, Romerike Ultraløperklubb som arrangerer! Takk til alle frivillige som legger inn ei god ultraøkt selv. Og takk til alle som har heiet og støttet! Og takk til Tone Yvonne som stilte som support på kort varsel! Og takk til Marit som var sparringspartner in crime både før og underveis.
I tillegg: Tusen takk for hilsener dere sendte inn, veldig gøy!
Og fun fact: Fikk kun ei vannblemme! Den fikk jeg polstret av saniteten før den sprakk. Og den er borte nå. Og ganske snille gnissesår etter mye prøving og feiling på tidligere løp.
Utstyr: Løp med SPLITTER nye Altra Via Olympus. Tok de rett ut av eska og på foten og kjørte 110,8 km på tartan og betong. Det var skoene sine det!
Inni skoene Injinji-sokker, og rett over i Oofos-sandalene etter løpets slutt. Viktig å ta vare på føttene 🙂
Maratonmamma 