I flere år har jeg sagt at jeg ikke skal gjøre det. Aldri i livet. Det er galskap. Men nå gjør jeg det. Neste helg løper jeg Bislett 24 timers.
Bislett 24 timers. Rundt og rundt på en løpebane i kjelleren på Bislett. Betong og tartan. Til lukten av svette, spy og desperasjon. Er det rart at dette er noe jeg bare MÅ gjøre?
😉
Fra det året Romerike Ultraløperklubb overtok arrangementet har jeg hjulpet til. I starten kriblet det i beina etter å løpe. Jeg hadde så lyst! Men turte ikke melde meg på. Tenkte at dette er noe jeg ikke har sjans på å klare.
Så jeg sto i serveringen – og rigging – år etter år. Og etter hvert gikk lysten over. Den gjorde faktisk det. Helt sant! Jeg slo meg til ro med at Bislett 24 timers ikke var for meg.
Og jeg hadde jo testet ut konseptet for å være sikker på at jeg tok den riktige beslutningen.
Jeg løp Bislett 50 km i februar 2018, tror jeg det var. (så mange løp, haha) Og syntes det var dørganes kjedelig. Og drepen for beina.
Så jeg tenkte: 24 timer med dette? No way Jose!
Men.
Det er alltid et men, ikke sant?
Jeg fikk høre om et 24 timersløp UTENDØRS. Og jeg har alltid sagt: «hadde bare Bislett 24 vært utendørs…»
Så da var det jo bare å melde seg på 24 Hours In Hell. Bare navnet var grunn nok til påmelding, spør du meg 🙂
24timersløp var nemlig en ting jeg ikke hadde prøvd. Og jeg var nysgjerrig på hvordan jeg ville takle det.
Dette var i fjor og løpet fortjener egentlig en egen bloggpost. Men kort fortalt gikk det overraskende bra – helt til det ikke gjorde det lengre.
Jeg gjorde meg noen erfaringer, lærte mye om meg selv og hvordan jeg fungerer gjennom døgnet.
Så da påmeldingen til Bislett 24 timers 2022 åpnet heiv jeg meg på.
Ingen vei tilbake.
Det vil si, det går jo an å selge startnummeret. Men jeg er tilhenger av å ikke gi meg før jeg har prøvd.
Så jeg prøver.
Selv om høsten har vært utfordrende. Om ikke autumna horribilus så ikke langt unna.
På helsefronten.
Jeg har hatt astma siden jeg var 12, men ikke vært så veldig plaget – annet enn noe på vinteren innimellom (kald luft i lungene ved anstrengelse).
Så kom koronaen og rokket båten.
Det er i allefall det lungespesialisten tror. At det er skapt en ubalanse i systemet. Jeg fikk påvist en obstruksjon i lungene, altså at jeg ikke klarte utnytte oksygenet jeg pustet inn fullt ut.
Ikke rart jeg har vært tungpustet og tett på løpeturer – og ellers også.
Fra å gå på medisiner kun sporadisk ved forkjølelser skulle jeg nå ta mengder daglig. Jeg følte meg plutselig ikke lengre like ung og frisk, gitt.
Men, som jeg ofte sier til meg selv for å sette ting i perspektiv, det kunne vært verre.
Som at jeg kunne bli skadet.
Så fikk jeg påvist beinhinnebetennelse i går. Huhei hvor det går!
Men Bislett 24timers består.
Om jeg er gal! Javisst. Men det er jeg ikke alene om der nede i bunkersen.
Og jeg skal ha for pågangsmotet. Om ikke annet. 🙂
Så uansett hvordan det går har jeg i allefall overvunnet (ære)frykten og stiller til start. Snakkes om 24 timer.
PS! Løpet er ikke før neste helg assa. Så vi snakkes nok før det 😉
PPS! Det er mulig for alle å komme ned på Bislett og heie, setter pris på alt som kan motivere 🙂
Maratonmamma 