80 seige kilometre

Hvorfor vil jeg meg selv så vondt?

Ja, man kan saktens spørre. Jeg er faktisk usikker på svaret. Men det er noe som drar meg mot «umulige» utfordringer. Utfordringer jeg vet kommer til å gjøre vondt.

Og jada, det gjorde vondt å løpe 80 km og 1800 høydemetere. Ikke så mye i beina, men i hodet. Ikke at jeg hadde vondt i hodet, men dere skjønner.

Ultraløp dreier seg om å løpe langt, lengre enn maraton. Men som vi ultraløpere vet så løper vi ikke hele veien. I alle fall ikke når løpet går i terreng. Og slett ikke når du er baktroppen.

Det blir mye trasking. Spare muskulaturen, variere for å ikke stivne, roe ned pulsen, spise litt osv.

Jeg pleier å si at ultraløp for meg er som en fjelltur – bare at jeg løper der jeg klarer det. Der terrenget og beina tillater det. I hodet mitt er jeg mer en turgåer – og ikke en idrettsutøver.

Lørdag var jeg altså på en 80 kilometer lang «kosetur» i marka. Etter å ha kapret jumboplassen på KRS Ultra (60 km) for en måned siden, visste jeg at jeg kunne ligge an til sisteplassen også på Ecotrail Oslo. Så jeg ba om tidligstart. Da hadde jeg en time mer å gå på ifht å rekke frem før målområdet stengte.

Det ble likevel en utfordring å rekke frem. Skal komme tilbake til det.

Med besøk i heimen fra fredag kveld ble det vanskeligere enn vanlig å komme seg tidlig nok i seng, og jeg måtte konsentrere meg ekstra om å få gjort alt klart til løpet. Sto opp kl. 05 for å smøre vaselin (hvit!! funker som en kule!) både her og der – og tape områder der jeg vanligvis får gnissesår.

Spiser havregrøt og drikker kaffe, vekker mannen – og han kjører meg til sentrum. Halvveis oppdager jeg at startnummeret ligger igjen hjemme! Hjæææælp! Rekker jeg starten? Snur, kjører hjem, løper inn og henter bib-en, og på plass på Elgsletta 7 min. på 7. Jeg er superstressa og tissatrengt. Men i startområdet er det lave skuldre og rolig stemning. Jada, det er tid til å gå på do. Dere starter når dere er klare.

Rundt 07.07 er vi i gang, to polske løpere og meg. Vi holder sammen til Nydalen ca, jeg legger meg bakerst. Starter rolig i de oppoverbakkene der, altså.

Været er strålende, og jeg tar raskt av meg de løse ermene jeg har på. Etter å ha passert tre fotografer hiver jeg også singleten til Romerike Ultraløperklubb – og løper i trøya jeg har under. Image is everything! 😉

 

Løpet går helt greit frem til Sognsvann. Jeg er litt fornøyd med at jeg er foran polakkene jeg startet med. Jeg hører på musikk for å få tiden til å gå langs den monotone grusveien.

Langs vannet der møter jeg ørtenfjørten hunder, og vi snakker hundretalls. (Må ha vært et eller annet arrangement.) Etter at jeg ble bitt av en stor hund for et par år siden er jeg blitt ganske redd hunder. Og spesielt når det er flere samlet. Jeg fikk faktisk ganske høy puls av å passere denne invasjonen av hunder. Alle var sikkert veldig snille, men frykt er irrasjonell.

På vei opp mot Vettakollen slet jeg med å få ned pulsen. Var helt pumpa, og var jo ennå ikke halvveis. Hvordan skulle dette gå? Jeg pratet en del med turgåere, det hjalp på humøret. Spesielt siden de var så imponerte over at jeg skulle løpe åtte mil. 😉

På toppen ble jeg overmannet av kvalme. Kjente på rier av kvalme og var uvel, litt vondt i magen, hele veien frem til drikkestasjonen på Frognerseteren. Har aldri vært kvalm på den måten på løpetur før, så det var uvant. Måtte gå mye.

Satte meg på et tidspunkt også rett ned på en stubbe og bare tok en timeout. Lukket øynene. Pustet. Følte meg lett i hodet, så det hjalp å bare roe ned.

Men da jeg kom til matstasjonen og fikk spist litt salt og søtt, fylt opp med drikke og gått på do føltes ting greit.

Det vil si, kroppen føltes grei. Hodet var fortsatt litt usikker på hvordan dette skulle gå. Jeg hadde nemlig akkurat sett de to polakkene jeg startet sammen med løpe ut foran meg fra drikkestasjonen. De hadde tatt meg igjen. Da tenkte jeg: Okej, nå er jeg bakerst. Igjen. Må innrømme at det er demotiverende. Sånn er det bare.

Nå viste det seg at jeg ikke var bakerst. Det oppdaget jeg da jeg ble tatt igjen av to karer. Den ene av dem var Knut, og etter hvert tok jeg ham igjen. Da konkluderte vi med at vi holdt noenlunde likt tempo, og slo følge resten av veien.

Det hjalp å ha noen å snakke med, noen som hadde like erfaringer og som hadde forståelse for galskapen.

Da vi kom til Fossum landet vi på at jeg skulle løpe i mitt tempo langs Lysakerelven, siden jeg (ifølge Knut) er raskere på sti – og er kjent i området. Så da vi kom på stien ved Grini mølle satte jeg fart (i den grad man kan kalle vraltinga mi det) og løp ifra Knut. Fikk litt dårlig samvittighet, men sendte en melding dagen etter og det var no hard feelings 😉

Jeg fikk flyten der langs elva, møtte mannen min som ga meg en god klem og tok et par bilder (så rimelig koko ut på de, btw) før jeg løp videre siste biten inn til byen.

 

Hele dagen hadde jeg gruet meg til Bygdøyrunden, som jeg syntes var ren tortur i 2017. (Da løp jeg 45, men fikk 49 totalt på klokka – så omveien på Bygdøy var så meningsløs.) Hadde spart på torsdagens episode av podcasten «Jan Thomas og Einar blir venner», og nå skulle jeg kose meg med den. Humret for meg selv mens jeg tidvis luntet og tidvis gikk med forholdsvis bestemte skritt mot Oslo sentrum.

Jeg så at jeg ikke kom til å rekke mål. Men jeg brydde meg kun om én ting: Fullføre. Jeg ville ha økta på klokka uansett, jeg ville ha fullført distansen. Jeg skulle i mål om det så skulle ta halve natta. Og jo raskere jeg klarer å stokke beina, jo raskere er jeg i mål.

Når jeg har noen hundre meter igjen ser jeg en kjent skikkelse i skumringen: Løypesjef Ragnar kommer imot meg. Og GÅR ved siden av meg som løper. Men er hyggelig nok til å starte å løpe han også, når jeg påpeker det. 😉 Meeeget lett jogg, tror jeg vi kan kalle det. Eller rettere sagt meget tung jogg.

Før mål kommer også Jenny og setter på livesending på Instagram i kjent stil, haha, jeg prater bare bubbel, men er det rart. Har jo vært ute i ødemarka i snart et døgn og er delirisk. (For å overdrive litt…) Heldigvis ligger ikke livesendinger ute for evig, si (eller gjør de det? Hm..)

Og der ser jeg mål, hurra! Og det er folk der! Dobbelt-hurra!

Jeg får medalje, wraps, frukt og masse klemmer av kjente og ukjente. Og jeg får beskjed om at jeg får løpet godkjent. Det er jo helt fantastisk!

Jeg løp på 15.27.54 ifølge Strava. Har ikke sjekket om jeg står på resultatlisten. Det viktigste blir uansett at jeg har bevist for meg selv at jeg kom meg i mål til slutt. At jeg greide det.

Jeg vant over meg selv, min tvil – og kroppen som begynte å protestere.

Ikke det at jeg vurderte å bryte, gjør egentlig aldri det såfremt jeg ikke er skadet. Men jeg var en periode bekymret over at det ville ta svært lang tid å kreke seg i mål.

Nok en gang fikk jeg erfart at kroppen klarer mye mer enn du tror, så lenge hodet er med. Ett steg av gangen, finn noe som holder deg gående – og keep going.

Da jeg kom hjem var det rett i dusjen. Var gjørmete over hele meg, lukta kubæsj og svette – og håret var tovet så flettene nesten ikke vistes lenger. Orket ikke rødvin som gjestene drakk – bare satt oppe litt (for å være litt sosial – hadde jo tross alt hatt egotrip hele lørdagen) – og så rett i loppekassa. Dønn sliten. Og veldig trøtt, siden jeg sov få timer natta før.

Det er noe vondtgodt over den følelsen å legge seg i sin egen seng når det verker i hele kroppen og bare få slappe av, strekke seg ut. Du kjenner at du lever. Dette er livet assa, tenkte jeg sikkert før jeg sovnet.

(Neppe. Tror heller jeg tenkte: Tåa verker og jeg er tørst.)

Uansett, om et par dager er alt glemt. Når er neste løp?

 

 


 

3 kommentarer om “80 seige kilometre

  1. Det er utrolig inspirerende å lese bloggen din! Ser at noen av de litt mer kjappe løperne har startet med ultralærling. Hvis du noen gang skulle finne på å få en slik står jeg i køen for å være med!

    Liker

  2. Dette står det respekt av. Det er også godt å se at flere av oss trenger litt mer tid, men fullfører alikevel. Jeg løp betydelig kortere distanse enn deg, og det var så tøft for meg, at jeg er full av beundring for det du presterte.

    Liker

  3. HELLEDUDE du er rå, Lise! For ei dame! 15 timer på beina er en prestasjon og i tillegg når man vet at man sannsynlig kommer å komme blant de siste – smart trekk å ta en tidlig start og så fantastisk at du fikk løpet godkjent! 🙌🇳🇴🏅🏆 Vi hang og slang i mål og fulgte med deg for å få deg trygt over målstreken. Jeg kom på jeg glemt mobilen og måtte løpe tilbake og hente den – og kanskje tur at det bare ligger ute i 24H. 😄 Du var utrolig fresh synes i hvert fall jeg og det ultrahåret klær deg virkelig! En krone en ultradronning verdig! 👑Gratulerer med solid gjennomføring!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s