Åkejda, jeg innrømmer det gjerne. Å melde seg på Flyktningeruta spontant er en passe dårlig idé. 37 km langs Østmarkas tøffeste stier. Med drikkestasjon etter 22 km og nærmere 1200 høydemeter.
Jeg kom over startnummeret på Facebook. En som ikke kunne delta ga bort plassen sin. Han solgte inn løypa som veldig fin. Han la igrunnen lite vekt på hvor tøff den var.
Da jeg hadde takket ja til startnummeret researchet jeg mer på løypa. Ikke bare det praktiske. Hjelp! Hva er det jeg har begitt meg ut på?
100 påmeldte. Ok, da blir det meg bakerst.
Jeg pustet med magen og tenkte at det får gå som det går. Uansett blir det sikkert en fin tur i terrenget. Og jeg trenger en langtur.
Allerede etter de første to-tre kilometerne kjenner jeg at dette blir en tøff tur. Jeg sliter med varmen i det åpne landskapet. Sekken er tung. Når du vet at du skal være lenge ute, og det er meldt opp mot 24 grader – da fyller du godt i drikkesekken. Men så tungt! Og det skvulper!
Etter en stund kommer jeg inn i flyten, tankene vandrer og jeg glemmer å se etter løypemerkingen. Jeg løper langs en vei og tenker at det er logisk at jeg skal fortsette her. De merker vel bare ved kryss og stikkveier…? Det var det de andre sa, iallefall…
Etterhvert stopper veien, og jeg skjønner at dette MÅ være feil. Jeg ringer arrangøren, og blir satt i kontakt med han som løper bakerst og plukker ned merkingen. Etter mye om og men finner vi hverandre og han får loset meg videre på ruta. Men jeg har løpt 3,5 kilometer for langt, og jeg har brukt mye tid. Alle de andre er langt der fremme.
Jeg får tilbud om å avbryte og bli skysset til starten ved Skullerudstua. Det var fristende, for som arrangøren sa: Da vinner du! 😉 Men jeg blir oppfordret til å løpe videre dersom jeg tror det går greit. Jeg må imidlertid klare meg på egenhånd siden drikkestasjonen ved Vangen (22 km) og målet (37 km) trolig er rigget ned før jeg er fremme.
Må innrømme at jeg var fristet til å gi meg. Men den som gir seg en dritt.
Så jeg fortsatte.
Jeg hadde jo satt av hele lørdagen. Jeg visste at jeg ville komme bakerst. Arrangøren opplyste ikke om noen makstid på sine nettsider, men jeg visste at jeg nok ville slite med å holde tritt med de andre påmeldte. Dette er ikke et løp for pyser.
Så jeg løp der jeg kunne, gikk der jeg måtte. Og drakk av bekker og spiste litt blåbær. Og tok bilder. Jeg hadde godt mot selv om kilometerne samlet seg utrolig seigt i forhold til på flat asfalt.
Og jeg løp alene hele tiden. Det er utvilsomt tøft i så mange timer. Og samtidig deilig på en litt pussig måte.
Selv inne i skogen var det varmt. Jeg svettet og var tørr i munnen. Fantasiene om hvor digg det ville bli med kald cola på Vangen ble etterhvert uutholdelig, og de to siste kilometerne dit føltes milevise.
På Vangen skistue kommer jeg opp trappen til jublende applaus! Men oppdager rimelig kjapt at alle klapper frem brudeparet som har lagt feiringen dit i dag. Jaja 😉
Mannen i kafeen gir meg en gedigen skolebolle og kaffe, og jeg kjøper en cola. Bra drikkestasjon, det! Setter meg ute litt bortenfor bryllupsgjestene og tømmer i meg kaffe og cola. Prøver å tygge bollen, men er så tørr i munnen! Tar litt og putter resten i sekken som en godbit til bilturen hjem.
Etter en lang pitstop på Vangen følte jeg meg full av ny energi. Ruta fra Vangen og videre til Skullerudstua (15 km) har dessuten atskillig lettere terreng enn den første delen. Her er det mer løpbart, og det går ikke fullt så mye oppover. Likevel er det tøft nok, og det tar lang tid før jeg er i mål.
Jeg ringer arrangøren som avtalt for å si ifra at jeg er vel nede. Henter sekken og rusler til bilen. Hjemme venter mannen min med reker og hvitvin. Perfekt!
Status dagen etter: Ingen vondter, ikke støl – og bare en liten blemme under den ene foten. Men trøtt, og fortsatt veldig tørst!
Konklusjon: Jeg fikk en etterlengtet langtur i helgen. Men den ble i overkant lang. Flyktningeruta passer best for de som er hakket kjappere og mer terrengvant enn meg. Men jeg kjørte mitt eget løp, bokstavelig talt, og hadde det fint. Stort sett.
Angrer ikke på at jeg fortsatte etter den kjipe starten. Det er alltid digg å fullføre! Mestringsfølelsen kommer uavhengig av tid, heder og ære. Jeg befant meg langt inne i bushen, i et område jeg aldri har vært før. Og etter 40,5 kilometer fant jeg tilbake til bilen min. Hurra!
Maratonmamma 
Bra gjennomført! Hvordan var denne løypa sammenlignet med Romeriksåsen?
LikerLiker
Takk! Mye mer kupert, mye mindre løpbart. Spesielt de første 22 km til Vangen. Etter Vangen var det mer løpbart. Og det er litt opptur å kunne løpe mest på slutten etter så mange km i beina. Dette var den mest krevende løypa jeg har vært borti. Men jeg sleit vel så mye med varmen 😉
LikerLiker