Klar for distansepers!

Hvordan forbereder man seg til Romeriksåsen på langs?

Jeg aner jo ikke engang hvor Romeriksåsen ER?

På søndag skal Anita Øy og jeg holde sammen i tykt og tynt – i 50 km.

Romeriksåsen på langs. 50 km terreng. Jeg meldte meg på i en tilstand av runners high og infisert av godfølelse etter å ha kommet i mål på Ecotrail Oslo i mai. Anita (Øy) foreslo at vi skulle melde oss inn i Romerike Ultraløperklubb og deretter melde oss på dette løpet. Det er 50 km i terrenget. Distansepers og terrengpers i en og samme pakke. Jeg sa ja uten å nøle.

Men etterhvert som jeg ble mindre høy (på meg selv) begynte jeg å tvile på om dette var en god plan. Jeg var jo klar for sommerferie, og juni har vært mildt sagt hektisk med ørten skoleavslutninger og allslags program.

Og så var det jo alle de praktiske spørsmålene som dukket opp: Hvilke sko skal vi løpe i? Hva skal vi ha i sekken? Hvor starter vi og hvordan kommer vi oss dit? Rekker vi vin etter løpet? Og så videre, og så videre.

Det vanskeligste spørsmålet er utvilsomt hvilke sko vi skal velge. Terrengsko er det mest fornuftige, vi skal jo løpe i terrenget. Men så er det jo den lille detaljen at vi skal løpe fem mil.

Så da trenger vi kanskje en smule mer demping enn på en vanlig søndagstur på ei mil eller to.

Gruble, gruble.

Anita og jeg starter diskusjoner i løpegrupper på nettet. Vi får en haug ulike svar. Og er med andre ord like kloke. Og om mulig enda mer forvirret.

Men vi får stole på magefølelsen og gå for det som føles riktig der og da. Jeg tar nok med meg to par sko, og velger rett før start.

Fra Ribbemaraton 2014.

Anita og jeg med Monique i midten. Stive glis. Betyr vel at vi er rimelig happy, da 😉

Og så er det bare å starte oppladingen av karbohydrater og drikke godt. Vann og slikt, altså.

Jeg ble veldig glad da jeg hørte at ostepop inneholder magnesium og funker bra for å forebygge kramper. Så lørdagskvelden ser du meg nok med nesa langt nedi en pose med de gule, deilige stinkbombene 😉

Etter litt tøffe turer på Ecotrail Oslo 45 km på både Anita og meg (jeg fikk blærekatarr halvveis i løypa), har vi blitt enige om at på dette løpet skal vi holde sammen i tykt og tynt.

Strategien er som følger: Gå raskt i motbakkene, hvile beina i tunge partier med vanskelig sti. Og så gønne på der det er grusvei. Og vi har kun lov til å stoppe opp for å spise sjokolade og smågodt 😉

Vi har også (til nød) lov til å gå og stoppe opp litt dersom vi får blærekatarr. Eller beinbrudd.

Så da er planen klar. Nå er det bare å lade opp. Og starte pakking av sekken.

Ønsk oss lykke til (men ikke si break a leg!) 😉

Rapport fra løpet kommer asap. For som det heter: Har du ikke blogget har du ikke jogget 😉