Saftig pers og nye løpevenner

KRS Ultra. Kristiansand. 60 km. 2000 høydemetere.

Meldt kanonvær.

Er det rart jeg er så nervøs at jeg nesten ikke får sove tre dager før start?

Akkurat det med kanonværet gjør meg jo ikke så nervøs, da. Men jeg frykter varmen. For en nordlending med naturlig innlagt radiator i kroppen (!) føles alt over 5 grader for hete. På løpetur, altså. Og spesielt når det er motbakker.

Og de er det mange av i marka rundt Kristiansand. For å si det forsiktig.

Før start våger jeg ikke si det høyt. At målet er å komme inn på under 12 timer. Løpsleder Thomas Øderud mener jeg har trent godt (men er det nok?), og at jeg kjenner løypa (men husker jeg alt?) så han tipper meg under 12 timer. Jeg tar det som et kompliment, siden jeg løp på 13 timer og 20 minutter i fjor. Riktignok løp jeg feil fire ganger, men likevel… Halvannen time nesten i marka er jo mye…

Jeg starter sammen med tre andre karer: Ole Kristian, Kenneth og Hans Kristian. Det føltes som vi startet ganske hardt, og det var helt fint. Jeg var tøff i trynet og tenker at målet om 12 timer er innenfor rekkevidde.

Men det går opp og ned her i livet, og iallefall på ultraløp 😉 Så etter rundt 25 km kryper de tunge tankene stadig nærmere.

Da løper jeg alene. Gutta forsvant en etter en liten time. I starte så jeg ryggene deres, og en gang ventet Kenneth på meg for å høre at alt var ok. Men det var greit å løpe alene også. Da kunne jeg puste så høyt jeg ville uten at de andre skulle tro det lå en strandet hval ved deres side 😉

Det siste jeg tenkte før jeg sovnet fredag kveld var «hvorfor i all verden driver jeg med dette?». Og jeg må innrømme at jeg tenkte det opptil flere ganger underveis i løpet. Men som alle dere som løper – og deltar i konkurranser vet – det er glemt så snart vi er over målstreken.

Jeg kom til Kristiansand tidlig på fredag. Brukte god tid på å lade opp til løpet (eller grue meg, som det også kalles.) Spiste tidlig middag, tok et glass vin og hentet startnummeret. Flata ut på hotellsenga. Hadde husmorferie, koste meg med krimbok og potetskruer. («De hadde ikke Cheeze Doodles på REMA! Skylder på Reitan dersom jeg får kramper pga magnesium-mangel» sms-er jeg en venninne. Haha. Som alle vet, ostepop inneholder magnesium, og inngår derfor som en naturlig del av prerace diet 🙂

Men tilbake til de tunge tankene ved 25 km. Det kicker inn et sted mellom andre og tredje matstasjon. Jeg husker dette strekket som en opptur i fjor, det er vel det som gjør det. Da hadde jeg flyt i beina, gode tanker og happyfeeling. I år hadde jeg sure bein, tunge tanker og vondt i ryggen. Jaja, bare å holde beina igang og holde ut. Selv om jeg hadde lyst til å legge meg ned. Klemte et tre istedet 😉

Rett før tredje drikkestasjon gikk det litt bedre, jeg møtte et par løpere som hadde lest bloggen min. Litt pussig følelse å bli takket for å være en inspirasjon av ei som fyker forbi meg der jeg står rødsprengt i fjeset og puster som en hvalross. Hun inspirerte meg mest akkurat da, for å si det sånn 😉

Etter drikkestasjonen på Sagaveien (32,9 km) hadde jeg mer å gi tilbake. Jeg hadde dyttet i meg cola og en salttablett – og var good to go. Klarte å holde humøret passe bra oppe frem til Hommeren på 44. Men siste motbakke før den drikkestasjonen var tøff! Da hadde jeg lyst til å rope! Noe. Og trolig ikke egnet på trykk.

Å møte damen på drikkestasjonen var som å få en energipille. Hun var søt og blid, viste forståelse og omtanke og peppet meg opp. Det var helt tydelig at hun visste akkurat hva jeg trengte, og i ettertid har jeg tenkt at det er gull verdt å ha løpere som vet hva det dreier seg om på disse drikkestasjonene.

Med ny energi gyver jeg løs på siste etappe. Som jeg i fjor definerte som «pytt, pytt, det er jo bare 16 km. Det er jo en vanlig treningstur, det». Men det var jo selvsagt før jeg hadde sett traseen.

For 16 km i dette terrenget er ikke for pyser. Det er fortsatt mange motbakker igjen, og beina begynner å bli tunge. Og på 50 km konker klokka. Duuulu! Pipet viser at trackingen stopper (men økta er lagret, Thank God.), og at jeg har 3% strøm igjen – nok til at jeg ser hva klokka faktisk er.

Jeg regner raskt i hodet at dersom jeg kjører på litt nå kan 12 timer gå. Men jeg synes det drøyer veeeeldig før jeg kommer til siste drikkestasjon på Bånetjønn. Derfra er det 5,4 km igjen til mål.

Igjen er det funksjonæren som fungerer som min mentale trener. Han oppmuntrer meg med at det er tre stykker bak meg, og de er ganske langt bak. (Juhu, jeg blir ikke sist!) Og han mener det bør gå bra å komme under 12 timer. «Jada, det klarer du fint!» sier han med et strålende smil.

Full av motivasjon løper jeg det siste stykket mot mål så raskt jeg kan. Jeg har jo ikke pulsklokke nå som funker, så det er bare å prøve å presse seg max. Den siste biten møter jeg flere folk som hjelper meg i mål – mer eller mindre uten at de vet det selv 😉

Et par som sitter på utekafeen i Ravnedalen heier på meg, og det gir litt ekstra fart i beina. Og på sletta der er det en jentegjeng som roper «Heia Maratonamma! Du er så god!» Da må jeg rett og slett stoppe og takke dem. Jeg trengte den akkurat da! 🙂 Videre oppe på stiene der møter jeg en pappa med et lite barn som ber barnet gå inn til siden fordi «her kommer det en som konkurrerer». Det er meg, altså, haha, jeg ler så jeg griner inni meg der jeg vralter videre i kamp mot i så fall kun usynlige konkurrenter. 🙂 Men du føler deg jo tøff, da.

Og det hele toppes ved at en fyr roper etter meg: Hvor starter konkurransen? Og jeg svarer: Jeg har løpt snart 60 km. Og han: 6 km? Og jeg: Nei, 60!!! Og han bare: 60???!!!  🙂 Hihi, jeg er råtass! Og DER er asfalten. 17 minutter igjen. Det kan gå! Kjør på!

Idet jeg runder siste odden og ser målet hører jeg «heia heia» over speakeren, og jeg løper det jeg kan mens jeg stønner og peser. Her skal det perses! Men jeg må innrømme at sluttspurt etter 60 km i tøft terreng ikke er det enkleste jeg har gjort i mitt liv.

Men DEN følelsen, når du ser at JESS! Jeg klarer det! Og hører «…og hun klarer målet om å komme under 12 timer».

11.58.45. Det gikk akkurat. Og nesten halvannen time bedre enn i fjor. Det var deilig! Det er en sinnsykt god følelse å komme i mål og vite at du har gjort det absolutt beste du klarte. Den dagen.

Ok, jeg er litt irritert for at jeg syntes så synd på meg selv mellom 2. og 3. drikkestasjon. Der kunne jeg kanskje løpt litt raskere. Men sånn var det i dag. Og man kan bare gjøre sitt beste. Det er tøft å løpe i 12 timer nesten hovedsaklig alene og uten musikk eller kommunikasjon med andre. Annet enn smalltalk med løpere som passerer og de på drikkestasjonene, da. Men det er lærerrikt. Du lærer deg selv å kjenne, og du kjenner at du lever.

I forkant av løpet har jeg slitt med vondt i ryggen, og stramt kne – alt pga svak og/eller stram muskulatur. Jeg var veldig spent på om kroppen ville holde. Nok en gang må jeg konkludere med at kroppen tåler de utroligste ting – så lenge hodet vil. Ultraløping er en mental øvelse – og kanskje spesielt utfordrende mentalt for oss som danner baktroppen.

Men når det er sagt, så er jeg stum av beundring over de som klarer å løpe denne løypa på under halvparten av den tiden jeg brukte. Hans Kristian Smedsrød suste inn på 5.29.59, og var uforskammet uanfektet på pizzabuffeten senere på kvelden 🙂 Litt artig, forøvrig, at jeg havnet på samme bord som teten i løpet, haha. Men vi er alle ultraløpere, og det er fantastisk hvordan løping kan binde folk sammen uanvhengig av alder, fysiske forutsetninger og bakgrunn forøvrig. I love it!

Anbefaler virkelig KRS Ultra, og blir 60 km for heftig kan du ta 21 km-løypa. Det er et fantastisk flott arrangement!!!

Neste løp for min del er Ecotrail 45 km. Løp jo 80 km i fjor, og liker den løypa (spesielt Fagervann-området og strekket Sognsvann-Frognerseteren). Men greit å få med seg litt av det som skjer i målområdet i år. Skal du delta på Ecotrail? Da sees vi kanskje 😉

Les hva jeg skrev om min opplevelse på KRS Ultra i fjor HER.

Resultatliste fra KRS Ultra 2017 finner du HER.

 

4 kommentarer om “Saftig pers og nye løpevenner

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s