Pers!! Hva skjedde?

5717_20190921_105440_180573291_original

Hver gang jeg perser blir jeg totalt overraska. Hva er greia? Eier jeg ikke ambisjoner? Er jeg ikke i kontakt med realitetene og kjenner kroppen min? Har jeg rett og slett ikke troen på meg selv?

Aner ikke hva som er svaret, men jeg persa i alle fall så det sang på Oslo Maraton sist lørdag. Juhu!

Allerede i fjor bestemte jeg meg for å gjenta suksessen fra 2018 med å løpe maraton først, for deretter å ta fatt på 10 for Grethe etter en pause. Jeg visste jo at jeg greide det greit i fjor, så var egentlig ganske avslappet på det.

Men så, noen uker før løpet, gikk det stadig mer opp for meg at forskjellen fra de to foregående årene da jeg løp den fulle distansen under Oslo Maraton, var at jeg da løp sammen med andre og skravlet og lo. Det er hyggelig å løpe med andre, men det er vanskelig å pushe fart når du samtidig skal prate – og nedturene kommer på forskjellige steder. Du må kanskje gå steder der du kunne tenkt deg å løpe.

Misforstå meg rett, det var supert med selskap i løypa i fjor og i forfjor, men i år var jeg klar for å prøve turen på egenhånd. Motivet var egentlig ikke å løpe så mye raskere, men å klare det – rent mentalt. Holde ut i så lang tid alene, kose seg.

Noen dager før løpet begynte jeg å tenke at jeg burde jo klare å løpe litt raskere, siden jeg ikke skulle bruke krefter på å snakke på innpust og utpust (for én gangs skyld, knis). Men jeg så for meg max 15 min raskere.

Jeg persa med 37 minutter!

Oh la la! Under fem timer hadde jeg ALDRI trodd på forhånd. Og det er IKKE kokettering!

Jeg overrasket meg selv, og sikkert en del andre også, he he.

Men hva var det egentlig som skjedde? Jeg har allerede gitt dere forklaring nummer 1: Når du løper alene løper du ditt eget løp, på godt og vondt.

Forklaring nummer 2: Jeg hadde en god dag. Klarte å fokusere, følte meg sterk. Ble ikke altfor varm. (Kledde på meg det tynneste jeg hadde, shorts og t-skjorte. Kunne kjørt singlet, men da hadde vel gnissesårene under armene bare blitt ENDA verre 😉 )

Første runde gikk på 2.20, som bare er 3 min under persen min på halvmaraton i Oslo – og det i den gamle løypa som var mye mindre kupert. Jeg fikk litt sånn juhu- og hva skjer-feeling i hodet. Er under 5 timer innafor rekkevidde? Jeg våget nesten ikke se på klokka, bare prøvde å kjøre på så lenge det gikk.

Da jeg startet ned St. Hanshaugen og visste at de verste bakkene var unnagjort, så jeg at det måtte bli under 5 timer – og det med ganske god margin. I Storgata løp jeg forbi 5 timers-ballongen, hurra!

Smilte og vinket hele veien inn til mål, samtidig som jeg prøvde å løpe det jeg var kvinne om. Skulle løpe 10 for Grethe etterpå, men det var ikke snakk om å spare på kruttet. Løp inn til 4.53.15 og fikk trykket en NRK-mikrofon i fjeset rett etter målgang. Nå vet jeg hvordan toppidrettsutøverne har det, si 🙂 Reporteren startet med å si at jeg løp inn som bare det, så da tenkte jeg at jeg hadde fått til en slags spurt, hihi.

Fikk medalje, drikke og pose med litt godsaker – og fant veien inn på Expo for å skifte til tørr overdel og BH før neste løp. Happy runner, assa!

Men tilbake til forklaringen på denne solide persen. Jeg tror det skyldes én ting til: Styrketrening.

De siste månedene har jeg prioritert styrketreningen, og fått til en rutine på minst to økter styrke i uka, noen ganger tre. Jeg har løftet tunge vekter, opp  mot 70 kg i markløft. Jeg har også gjort øvelser helt systematisk for hele kroppen, etter et program satt opp av en PT som selv konkurrerer innen vektløfting. (Shoutout til PT Ingrid Elise på Raw Trening på Lysaker brygge! Du er knallflink!)

Styrketreningen har garantert gjort meg sterkere, og jeg FØLER meg også sterkere. Merker det kanskje spesielt der det er kupert, både oppover og nedover. Der har jeg mer kraft. (Perset også ganske kraftig på KK-mila tidligere i høst, i en svært kupert løype som går oppover langs Akerselva første halvdel. Løp forbi folk både i oppover- og ikke minst i nedoverbakker.)

Jeg unngår fortsatt tunge styrkeøkter tett på løp, men dersom du er vant til å trene styrke blir du ikke SÅ støl og tung i beina. Så med noen dager imellom går det fint. Jeg trente da også styrke mandagen før Oslo Maraton.

Så folkens, frem med tunge vekter og løft i vei! Bli sterk og robust i kroppen. Og damer, det skal veeeeldig mye til før vi får muskler som en bodybuilder, så det er ingen fare 😉

I og med at jeg perset såpass kraftig (har jeg nevnt det før? Hahaha) fikk jeg plutselig nesten FOR god tid før 10 for Grethe. Trodde jeg. Men å skifte, skravle med alle kjente man møter til og fra, finne en kaffekopp, spise litt – og stå i dokø to (!) ganger tar sin tid, gitt 😉 Plutselig var det på tide å komme seg gjennom sildestimen over til starten.

Jeg fant tralten og løp i vei, gikk ikke for pers denne gangen (heller). Jeg prøvde å smile til fotografer, men her var det mye folk i veien 😉 Tett i løypa, men jeg hadde jo ikke behov for å ta igjen så mange.

20190921_184556 (1)

Ved Akershus festning står Anita og heier, og jeg tar en liten omvei for å gi henne og datteren en klem. Rett etterpå møter jeg på Lars som løper trippelen, og bestemmer meg for å slå følge den siste halvannen kilometeren før mål. Det var hyggelig med litt selskap i løypa synes vi begge, så da løp vi inn til mål sammen. Og jeg kunne innbille meg at jeg også hadde løpt trippelen;-) (Men jeg tok jo som kjent «bare» dobbelen, hehe)

Da jeg fikk sms fra Ultimate med tiden på løpet lå jo fjorårets resultat også der om jeg scrollet litt opp, og da så jeg at jeg faktisk løp 10 for Grethe halvannet minutt raskere enn i fjor. Det var litt av en dag, dette! To medaljer – to perser.  🙂

Etter å ha heiet på de siste i løypa på 10 km (de trenger det mest!) tuslet jeg hjem til bussen og de søte små hjemme. Og før jeg hadde fått tatt meg en dusj lød spørsmålet: Er pizzaen snart ferdig? Ugh, hardt å løpe, men jommen hardt å varte opp sultne barn når du så vidt klarer kreke deg ned trappa, si 😉

Praktisk info: Løp kun med et lite magebelte der jeg oppbevarte mobil, en gel (med skrukork og tre doser), to salttabletter og tre magnesium-tyggetabletter. Det var såpass mange drikkestasjoner at det funket å drikke underveis. Mulig jeg hadde spart tid på å løpe med vest, men samtidig hadde jeg jo hatt tyngre last. Var deilig å løpe uten.

Hadde startnummeret i racebelt i stedet for festet på magen/brystet. Jeg synes det er mer behagelig, og så gir det kred i trailmiljøet (haha).

Funfact: Tok to tissepauser på maraton, hvorav det var en liten do-kø på den ene doen. Så tenker at jeg kunne løpt minst 2 minutter raskere, hihi.

Funfact 2: Fotografene i løypa knipset meg 90 ganger på maraton! (Noen bedre?) Jeg smiler og ser fullstendig loco ut på 90% av bildene. Crazy happy runner!

Nå er det bare å begynne og glede seg til Oslo Maraton 2020. Bare knappe 360 dager til, tida flyr. Men før den tid kommer det jo flere løp.

Jeg har Hytteplanmila og Lommedalen Rundt på planen i oktober. Hva er det neste du har meldt deg på?

God løpetur! (og høstferie!)

20190921_184511 (1)

 

 

 

En kommentar om “Pers!! Hva skjedde?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s