Dobbel lykke i løypa

Helt siden jeg i mai løp Fornebutrippelen har jeg vært fascinert av dette med å delta på flere løp og/eller distanser etter hverandre.

Det er god mental trening.

Jeg tok 3, 5 og deretter 10 km på Fornebu. Og kjørte to ultraløp to helger på rad i juni (som er tett for meg). Og for to uker siden deltok jeg på to løp på én og samme dag: Toughest og KK-mila.

Det føltes bare naturlig å melde seg på to distanser på Oslo Maraton 😉

Egentlig har jeg lyst til å prøve trippelen, men jeg er altfor treig på maraton for å rekke starten på halv. Derfor gikk jeg for den såkalte dobbelen (som jeg synes Oslo Maraton bør innføre, assa!) – nemlig maraton og 10 for Grete. Da fikk jeg greit med tid mellom, og medaljen på 10 km er så fin!! Føles også godt å hedre Grete Waitz, jeg har aldri før deltatt på denne distansen.

Som sagt, så gjort. Jeg meldte meg på og tenkte at dette har jeg aldri prøvd før så det går sikkert strykende 😉

Avtalte å løpe maraton sammen med Malin. Vi er ganske jevne i farten akkurat nå, og begge satte pris på selskap gjennom mange timer. 10 for Grete skulle jeg ta som restitusjonsjogg med musikk på øret. (Viktig med nedjogg, vøtt..)

Dagen før dagen jobbet jeg frivillig på startnummerutdelingen til Oslo Maraton. 8 timer på beina er neppe den perfekte oppladningen, men du verden så gøy! Møte spente og blide løpere, skravle med de andre som jobber der – og bare føle nerven i Expo-teltet. Oppfordrer deg til å jobbe som frivillig noen timer dersom du har muligheten! Gir deg mye tilbake 🙂

Natt til lørdag sov jeg dårlig og var urolig med tanke på løpsdagen. Skjønte ikke helt hvorfor, jeg hadde jo ingen ambisjoner ifht tid. Men tanken på to distanser stresset meg nok mer enn jeg ville innrømme for meg selv.

Men da jeg satt på banen på vei til byen følte jeg meg rolig. Dette skal gå fint. Vi skal kose oss. Ha en fin tur.

Det koker i byen. Masse folk i spreke farger. En løve. Supermann. Møter kjente her og der, tar selfier, stiller opp i løypa. Vi er i gang.

Vi blir enige om å se minst mulig på klokka, bare finne flyten i rolig tempo og fokusere på å holde beina i gang. Planen fungerer fint på hele første runde. Men vi går bakken opp til St. Hanshaugen. Det får være måte på, si.

På andre runde går det også overraskende fint. I fjor løp jeg med forkjølelse og husker at jeg slet her og der i løypa. I år var jeg aldri i kjelleren, og det var så digg! Jeg skravlet i vei, og syntes egentlig tiden gikk ganske raskt. Det var så mange kjente i løypa, jeg ropte og vinket og hoiet. Og fikk til et par highfives innimellom der  også 😉

Hver gang vi så en fotograf var det full fokus på poseringen og smilet, og da vi løp i mål gikk vi all in for å få fine finisher-bilder. Blide løpejenter, det er vi! Vi vant kanskje ikke løpet, og heller ikke vår pulje. Men vi hadde det helt strålende.

Det er dette som er det morsomme med løp. Vi kan løpe ruta når som helst, men på løpsdagen er det jo alt dette rundt som setter en ekstra spiss på turen. Oslo Maraton er en folkefest! Jeg er stolt over å være ambassadør for dette arrangementet. 🙂

Etter klemmer og selfies i målområdet skilte Malin og jeg lag, og jeg gjorde meg klar for neste løp: 10 for Grete. Jeg skiftet på overkroppen, og byttet sokker. Ah, det var digg. Etter en kopp kaffe og en banan var jeg klar. Følte meg pigg og gledet meg til ny runde.

De tre første kilometerne følte jeg meg sterk, løp jevnt og gikk ingenting langs den slake stigningen mot Skøyen. Når det flatet ut, derimot, kjente jeg at det var noe seigt. Så inn Frognerkilen var nok stilen litt mindre lett og ledig. Men jeg løp.

Da vi passerte 7 km var det greit igjen, nå var vi jo praktisk talt i mål. Det er fordelen med å være vant til lange distanser, kortere turer føles kort 😉

Veldig deilig å løpe mot mål og merke at jeg klarer å øke noe på farta.

Etter litt fotografering og skravling med kjente var det bare å komme seg hjem til de søte små og pizzakveld. Den der sliten-men-lykkelig-følelsen i kroppen etter løp: Ubeskrivelig deilig. Sovnet som en stein da jeg la meg, for å si det sånn.

I år ble det ikke pers på Oslo Maraton. Men det var første gang jeg løp to distanser under arrangementet. Fokuset kan være forskjellig fra gang til gang. Noen ganger er det pers, andre ganger er det skravletur. Andre ganger igjen er det distansepers eller første terrengultra. For eksempel. Alt er like bra.

For er det ikke derfor vi løper, da? For at vi liker det. For at vi vil ha en god opplevelse. For at vi skal få lyst til å gjøre det igjen.

Heia folkehelsen og løpegleden!

 

 

 

Reklamer

5 kommentarer om “Dobbel lykke i løypa

  1. Herlig rapport Lise!
    Det må bli flere løp pr dag på meg fremover også. Det ser jo helt fabelaktig ut 🙂

    Men, om du tar en titt på løpsrapporten min så skjønner du fort at det ikke hadde passet godt med Oslo-dobbel eller for den del trippel i helga 🙂

    Stå på!!!

    /Jørn/

    Likt av 1 person

      1. Tviler ikke!
        Får se frem mot neste mulighet og ta minst en dobbel 🙂
        Smilet ditt var det eneste lyspunktet på tur ned fra haugen på siste runde – hadde aldri trodd det gikk Ann å smile så bredt som jeg gjorde da med sånne smerter 🙂

        Sees brått igjen 🙂

        Likt av 1 person

  2. Har fulgt deg en stund i sosiale medier, du inspirer og løpegleden din smitter👏😊 Nå får jeg også lyst til å prøve dobbel! Håper jeg får hilst på deg under et løp en gang😊

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s