Tre ultraløp på tre måneder

I fjor gikk det fint. Jeg løp 60 km i april (KRS Ultra), 80 i mai (Ecotrail Oslo) og 50 i juni (Romeriksåsen på langs). Jeg hadde fine turer på alle tre løpene, og følte at jeg gjorde det bra.

Da jeg i år skulle gjenta suksessen (bortsett fra at jeg løp «kun» 49 km på Ecotrail), gikk det ikke fullt så bra.

Jeg kunne jo brukt mye spalteplass på å (bort)forklare hvorfor det gikk skeis. Men det er jo ikke så motiverende for andre. Kan bare kort konkludere med at tre ultraløp på tre måneder kan funke (for meg) dersom jeg holder meg helt frisk og ikke blir utsatt for uhell og uforutsette ting i periodene mellom løpene.

Ryker jeg derimot på en forkjølelse, antibiotikakur eller andre ting som spiser treningsdager og svekker allmenntilstanden blir det for tøft. Det er viktig å legge inn hvile og restitusjon mellom så lange løp. Samtidig må du trene til det neste løpet også. Og en måned går fort!

Men gikk det nå egentlig så skeis? Næsjda. Jeg fullførte alle tre løpene. KRS Ultra var jo en suksess. Jeg perset og hadde happyfeeling. Ecotrail løp jeg med forkjølelse, så det tatt i betraktning var tiden ikke så verst.

Men så var det Romeriksåsen på langs, da. Lørdagens løp er et utrolig flott arrangement, og har du ikke vært med enda bør du melde deg på neste års løp asap! I fjor var jeg sulten på å gjennomføre, siden Anita og jeg hadde brutt året før da hun ble skadet. I år var jeg trøtt og hadde vondt i magen (etter antibiotikakur, ikke nerver).

Jeg kjente allerede på de første hundre meterne at i år kom det til å bli tøft. Det var varmt, selv om sola ikke hadde kommet frem ordentlig ennå. Og jeg sliter med en gang det er over 10 grader 😉

De første 7 km slo jeg følge med Malin, Linn og Eva. Vi løp ganske jevnt, men problemet var at de løp raskere enn meg oppover – og jeg var raskest nedover. Så jeg ble litt stressa av å ikke følge min egen rytme. Og jeg klarer ikke snakke og løpe i såpass hardt terreng. Blir så sykt sliten i pusten, og må konse på stien.

Så jeg slapp dem forbi. Og løp resten av de 43 km alene.

Det var neppe så smart ifht sluttiden, men jeg trives best alene på løp. Er det kosetur i marka uten finishline er det noe annet. Men løp er løp. Og da tar jeg ikke selfier underveis heller. Det er noe med å gå inn i bobla, inn i seg selv. Full fokus.

Jeg møtte fire-fem stykker før drikkestasjonen på 34 km, men etter det var det stopp. Så ikke en eneste løper. Jeg skal innrømme at da var det vanskelig å sørge for fremdrift.

Spesielt på gruspartiene, og det var her jeg mistet tid i år. Jeg kjedet meg dønn i hjel, og angret på at jeg ikke hadde tatt med høretelefonene så jeg kunne høre musikk akkurat her. Grus og gru! 😉

Men jeg kom da i mål til slutt, og klarte å legge inn en slags sluttspurt. Hadde mer krutt i beina, gitt. Og da Anita ga meg medaljen og jeg fikk massasje av Tom Stephan, ja, da var alle sorger forbi 🙂

Det er jo det som er med ultraløp (og andre strabaser i livet), at jo mer du sliter jo mer digg er det når det er over. Du blir så lykkelig over at du greide det! Du tok utfordringen og du mestret den!

Javel, så ble det over tre kvarter dårligere tid enn i fjor, men who cares. Jeg løp 50 km i marka, og kom unna med ei blemme på ryggen (gnissing av BH-en) og et blåmerke og rift på leggen (hersens trestubber). Skakke klage, si!

Finn deg en utfordring som du tror du kan mestre, og legg en treningsplan. Det er så sykt deilig når du får det til!

God sommer!

Løp i Altra Lone Peak, bra feste men ble litt røft på gruspartiene. Tåsokker i romslige sko sørget for at jeg ikke fikk en eneste blemme, juhu!
Snart klare for start…

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s