Ultraløp med host og hark

To dager før Ecotrail Oslo skjer det som absolutt ikke skulle skje. Jeg blir forkjøla. Har ikke vært syk på flere måneder, men NÅ ble jeg syk. Erre mulig??

Jeg vurderte aldri å ikke stille til start, til tross for at jeg lå langflat så sofaen så nært som få timer før startskuddet gikk 😉 Jeg sa til folk at jeg måtte se an formen. Men jeg visste jo at jeg måtte starte. Sånn inni meg. Ikke spør meg hvorfor.

I fjor løp jeg 80 km, og syntes det gikk overraskende greit. Oppkjøringen hadde vært optimal, med mange lange løpeturer i løypa. I år var jeg mer sliten etter KRS Ultra i Kristiansand en måned før – og forkjølet.

Så jeg var utrolig glad for at jeg i år «kun» skulle løpe 45 km. Målet var å forbedre tiden fra i 2015. Da fikk jeg blærekatarr fem kilometer før Fossum, så veien derfra og inn ble tøff. I år måtte det jo bare bli bedre! Eller….?

0-15 km:

Starten skulle i år gå fra Midtstubakken. Et flott sted med utsikt over byen. Men trolig det mest forblåste punktet på løypa. Ugh, holdt på å fryse meg halvt ihjel. Ikke optimalt når du er forkjøla, si 😉 Anyway. Vi kom oss da igang, etter diverse selfies med løpevenner fra Instagram og real life. Det slår meg at det er mye dette som drar meg mot løp: Å møte alle løpevennene – kjente og ukjente – før start, i løypa og etter målgang. Det er supersosialt. I love it!

Line og jeg løp sammen den første kilometeren, cirka. Frem til stigningen opp mot Tryvann. Jeg merket at jeg var tett i nesa, og snøt meg hyppig mens jeg pustet og peste allerede i første motbakke. Line gjorde smart i å stikke fra meg rimelig kjapt 😉

Jeg slo følge med et par løpere på veien, og ned fra Tryvann fikk vi alle fart på beina slik at vi løp litt vekselsvis foran og bak hverandre. På Zinoberveien var jeg igjen alene, og slet meg fremover mot matstasjonen i Sørkedalen.

Men tanken på noen godsaker på matstasjonen holdt meg oppe. Jeg drømte om cola og potetgull som året før. Og blide frivillige som peppet meg opp. Dessverre var det lite av noe av det der. Okei så hadde det kanskje stått noe om dette i infoen før løpet. Men sant å si så hadde jeg ikke lest det så nøye. Jeg forventet ikke at det skulle bli dårligere utvalg enn i fjor. Alle deltakerne skrøt uhemmet av utvalget i fjor, hvorfor skulle arrangørene ville kutte ned på det? Never change a winning team osv.

15-25:

Uansett. Da jeg kom til Sørkedalen var der kun vann og sportsdrikk. Nada mat. Så jeg fylte på vannflaskene og gjorde meg klar til å dra videre. Flere 80 km-løpere var synlig frustrerte. Jeg hørte etterpå at de heller ikke hadde fått mat på forrige stasjon, heller.

Rett før jeg gikk kom det imidlertid en unggutt løpende med ei kasse bananer, trolig rett fra Sørkedalen landhandel. Jeg grabba med meg en i hånda og trasket avgårde. Rett foran meg sto Sina som jeg også hadde løpt en del sammen med før Tryvann. Vi slo følge og gikk hele den lange bakken opp fra Sørkedalen. Det gjorde godt å skravle og tenke på andre ting enn at man var sliten og tett i pappen.

Jeg begynner å slite litt med kroppen, føler meg ikke helt i form (no shit) og blir liksom kald og varm på en gang. Jeg svetter så mye at klærne mine er klissvåte. Er sikkert derfor… Kjenner at blærekatarren er på vei tilbake, omtrent samme sted i løypa som for to år siden. Er det mulig lizzm? Det hjalp å tvinge murringen tilbake, og straks vi kom inn på blåsti kobler jo hjernen ut på et vis. Da gjaldt det å holde seg på beina, og helst løpe forbi noen 😉

Jeg klarte bare det første, men fikk da tatt innpå noen av de som lå foran meg. Sina slet litt med hofta, og ble hengende etter. Jeg traff henne ikke før etter målgang, men da var hun superblid og fornøyd – selv om kroppen hadde protestert en god del underveis.

25-35:

Terrengpartiet frem til matstasjonen på Fossum gikk forholdsvis greit, og jeg ropte «snart mat» til et par stykker jeg løp forbi. Men da jeg kom til Fossum var det jaggu ikke mat der heller. Ikke som jeg kunne se. Annet enn cola og buljong.

Uansett, her blir jeg oppmuntret av to unge herremenn som har lest bloggen min og blitt inspirert. De bare «Det er henne!» og pekte. Hehe, jeg levde litt på den videre nedover langs Bogstadvannet 😉

Men jeg skulle nok fått i meg mer næring. Det er rart med det, svette lomper og tørre barer smaker ikke så godt etter å ha ligget noen timer i sekken. Vi som ikke løper kjapt og ikke ender på topp 10 trenger mer mat enn eliten! Vi er ute lengre tid i løypa, så vi trenger mer drikke og mat. Enkel matematikk.

Da vi ankommer Lysakerelven tenker mange «å nei», men jeg tenker «oh jess, endelig!» Dette er treningsruta mi. Jeg løper ofte opp til enten Bogstadvannet eller Røa. Jeg syntes også det var digg å løpe langs elva nå, spesielt fra Røa og ned der jeg er mest kjent. Og der det er mest kronglete sti 🙂 Her løper jeg også forbi to-tre stykker, juhu! Men jeg kjenner at jeg blir sykt svimmel i stigningene. Jeg må støtte meg til rekkverket og lukke øynene på hver topp. Det føles ikke bra.

Nå begynner jeg å nærme meg heimen, og jeg hadde sendt sms til mannen min om at jeg var i nærheten. Det hjalp veldig å få noen oppmuntrende ord. Som han oppsummerte det: «Du så veldig sliten ut da du kom, men da jeg skulle ta bilde før du løp videre kviknet du til.»

Alltid mobilisering før selfie, vettu 😉

35-48,8:

Da jeg løp fra mannen min koblet jeg på musikken på øret og var innstilt på å kjøre på straka vegen inn til mål. Dette er et forholdsvis flatt og lettløpt parti jeg ofte har løpt – på min vei inn til Oslo sentrum.

Jeg trodde Bygdøy-runden var ei lita sløyfe opp langs asfalten og ned igjen. Da jeg skjønte hvor lang den runden var gikk rett og slett piffen fullstendig ut av meg. Jeg kunne bare si hastalavista til knusing av blærekatarr-tiden fra 2015.

Jeg vekslet mellom løping og powerwalk, sang sammen med musikken inni meg. Det hjalp med rappelåter med obscene language, for å si det sånn 😉

I tillegg til frustrasjonen over den laaaaaaange runden når jeg allerede hadde over 44 km på klokka, kjente jeg at noe sprakk under foten. Det var ei blemme som etter målgang viste seg å være ganske svær – og ga meg plager i nesten ei uke etterpå. I blame it on the Bygdøy-round!

Jeg skjønner at denne sløyfa er tatt med for å gi 10-kilometeren et landlig preg. Men jeg synes det blir utrolig demotiverende å ta denne strafferunden rett før mål i ei såpass lang løype som 45 og 80 er. Hva med å sende kun de korteste distansene ut på denne turen? Hadde jo funket som ei kule med et skilt som viste 10 km inn her, og dere andre: Gønn på videre rett frem. Just saying.

Da jeg spottet en fotograf rett før Kongshavna, steg humøret et par hakk. Jeg gjorde ablegøyer. Hey, du får ikke mer moro enn du lager sjæl.

48,8 km: MÅL!!!

I mål var jeg glad og lettet over å endelig være ferdig. Jeg følte meg høy og helt kurert av forkjølelsen. Det varte en times tid, helt til jeg begynte å fryse og hoste…

Jeg traff noen kjente i mål, men de aller fleste hadde forlatt området. Standene var pakket ned, og suppa var lunken. Men det er jeg jo forsåvidt vant til. Jeg blir bare fortsatt veldig lei meg av å oppleve det.

Jeg ville veldig gjerne vente til alle var i mål, men etterhvert ble jeg så kald – og de siste stolene og bordene ble pakket vekk. Så da tuslet jeg hjem jeg også – rundt en time før mål stengte.

Jeg skjønner at Ecotrail har mange distanser og at det blir en lang dag for alle de frivillige. Men da må man kanskje få inn flere frivillige, da. Eller ikke utvide slik at løpet blir så svært. Det var ganske stor forskjell på eksempelvis KRS Ultra som jeg løp for en måned siden og Ecotrail med tanke på hvordan vi ble mottatt på drikkestasjonene. Med unntak fra den siste vannstoppen ved Haugland Trelast – og delvis Fossum – var det lite å hente med tanke på pepping og heiarop. Alle var greie, det var ikke det. Men det hjelper å få litt oppbacking og oppmuntrende ord med på veien. Vi trenger det!

Og da jeg fikk suppe i mål måtte jeg be de som sto over grytene (og skravlet med hverandre) to ganger om de kunne øse oppi til meg fordi jeg var så skjelven på hendene og bar på så mye. De kunne kanskje fått en liten peptalk i hvordan servere med et smil og et «bra jobba» eller lignende med på kjøpet. Men jeg er kanskje storforlangende…?

På KRS Ultra fikk jeg massasje i mål og cola i hånda – og masse godord og happyfeeling. Selv om jeg kom rett før sperrefristen og det kun var tre mann bak meg i løypa. Lær av slike arrangører! Jeg synes det er rett og slett dårlig gjort å pakke ned arrangementet før løpets makstid er passert. Da må man heller ha kortere sperrefrist. Si at mål stenger klokka 21, for eksempel. I praksis var det jo nesten det det gjorde.

Sistemann bør bli like godt mottatt som vinneren! Det brenner jeg veldig for. Og dette aspektet er viktig for meg med tanke på hvilke løp jeg melder meg på.

***

I etterkant av løpet har det kommet mye kritikk. Jeg håper arrangørene setter pris på tilbakemeldingene og ser det som en mulighet til å forbedre seg. Det er viktig å være ydmyk og lytte til brukerne. Det gjelder jo alle bransjer.

Mye var positivt også, for all del. Super service med bagasjelevering og toalett, musikk og god stemning i startområdet. Visstnok veldig god stemning i målområdet for de som var så heldige å oppleve det (jeg kom i mål kl. 20.34, da var nachspielet også i ferd med å ebbe ut…) Og jeg er ikke i tvil om at arrangøren som sto i målområdet heiet og tok sistemann godt imot.

Bildene ble superfine!! Og billige 🙂 Og colaen på Fossum smakte himmelsk (selv om jeg drakk så mye at jeg smakte den hele veien ned til Røa og der omkring). Og løypa kan jo ingen ta fra oss. Den er superfin! I tillegg var været kanon i år også. Føret var gjørmete, javel, men jeg har opplevd det verre.

Ecotrail er nok et løp jeg vil delta i igjen, men akkurat nå synes jeg det er greit å vente med påmelding. Kanskje har jeg lyst til noe helt annet i mai neste år, det er jo så mange gøyale løp der ute. Og kanskje blir jeg forkjøla, hvem vet. Da tror jeg det kan være greit å velge sofaen og la løp være løp 😉

 

 

 

2 kommentarer om “Ultraløp med host og hark

  1. Du er råtøff og superinspirerende!
    Jeg er så glad for at du brenner for oss treigfisene, for i alle løp vil det alltid være noen som kommer sist. Og det er så kjipt å kjenne på den følelsen, når halve målområdet er rigget ned og det er tomt på drikkestasjonene. Synes det er så bra at du skriver om det!

    Likt av 1 person

    1. Ikke sant! Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke går an å vente på de siste og gi de den honnøren de fortjener! Arrangører som har det så travelt må heller stramme inn på makstidene slik at de tregeste ikke melder seg på. Men åpner du for alle må du tåle at noen bruker lang tid. Alle må starte et sted, og som oftest blir vi jo litt raskere med årene, he he.
      Takk for ros og godord 🙂 Lykke til med løpingen!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s