Historien om hvordan jeg ble en løper

IMG_2684

Når var det egentlig det startet? Nå husker jeg ikke helt lenger. Nå føler jeg at jeg har tatt steget fra å være nybegynner («Jeg har ikke løpt så lenge…») til å være et fullverdig medlem av Romerike Ultraløperklubb.

Mye har skjedd på de siste tre-fire årene, gitt. Jeg føler jeg nesten har blitt en annen person. Men kanskje har jeg bare gjort som mange førti-pluss før meg; funnet meg sjæl? 😉

Så for å forklare hvordan jeg ble en løper deler jeg blogginnlegget mitt fra november 2014 igjen (etter massivt press og sterk etterspørsel. Neida 😉 )

«Du, den der løpinga. Skjedde det bare sånn helt plutselig?»

Spørsmålet har jeg fått flere ganger, både fra ukjente, og fra venner og familie. De har sett meg trene i flere år, men kanskje litt motvillig, mest for å prøve å kvitte meg med overflødige kilo etter tre svangerskap. Nå er jeg blitt manisk. Mener nok noen. Avhengig. Jojo, sier jeg. Bedre å være avhengig av løping enn dop.

In the beginning…

Når var det egentlig det startet? Jeg har scrollet gjennom gamle bilder, og ett av de første løpebildene jeg finner er fra juli 2012: Eldstegutten min og jeg er på løpetur på ferie nordpå. Jeg husker turen, det var varmt og vi syntes det var langt. Vi løp ca fire kilometer, synes jeg å huske.

Tror jeg lenge hadde hatt en lyst til å prøve løping, pushe meg mer. Jeg hadde trent på Sats/Elixia og andre treningssentre i nærmere 20 år, jeg var klar for noe nytt. I løpet av 2012 ble jeg med på intervalltimer på tredemølle på Elixia Sandvika Panorama. Instruktøren presset oss helt ut på stupet. På en av timene er jeg ganske sikker på at jeg var på maxpuls. Displayet viste en puls på 186. Og jeg var farlig nær spygrensa.

Elixia CcVest kjørte også løpetimer utendørs som en oppkjøring til Oslo Maraton. Jeg hadde ingen planer om å delta på noe løp, men ville teste ut hvordan det var å løpe utendørs. Vi var aldri flere enn fire-fem på de timene, og det er vel også derfor timene forsvant fra timeplanen etter et par måneder. Men vi ble en fin gjeng, og jeg ble så gira av de timene! Det var så grusomt! Og så gøy! Merkelig nok. Jeg grudde meg før timene, visste det ville gjøre vondt, visste jeg ville ligge bakerst. Visste jeg ville slite med psyken. Men for en opptur etterpå! Løpetimene ga meg helt sommerfugler i magen og jeg rettet ryggen og nakken ubevisst etter de timene der. Nå ville jeg prøve på egenhånd!

(En morsom digresjon: På en av timene var instruktøren forsinket, og ei av de andre som skulle være med spurte om JEG var treneren. Gjett om jeg følte meg kry som en hane resten av timen 😉

She’s out there

Jeg våget meg ut på løpetimer i nærområdet. I begynnelsen var turene korte, et par kilometer. Og jeg håpet at ingen ville seg meg. Jeg følte meg stor og tung, og syntes jeg løp rart. Etterhvert økte jeg antall kilometer, jeg var oppe i fem-seks, og ble ikke lenger så stressa av tanken på at jeg kunne møte noen kjente.

I februar 2013 ble jeg endelig med i den lokale trimgruppa her jeg bor: Jar Bootcamp. Denne gjengen herlige damer, ledet av superspreke og inspirerende Sigrun Gea Sørlie Selvik, ga meg ny inspirasjon i treningen. Gøy å gjøre noe nytt. Og intervaller – i bakke (den beryktede Brattbakken) var fast innslag i treningene. Kort tid etter starten utfordret Sigrun oss til å melde oss på Sentrumsløpet 2013. Jeg nesten ropte JA, men merket at de andre var rimelig lunkne. Løping er et nødvendig onde for å bedre formen, vi liker ikke så godt å løpe – sa de fleste. Men tre av oss stilte.

Jeg var så nervøs ukene før at jeg knapt fikk sove. Løpe ei hel mil, det er jo sykt langt! Jeg måtte ta testrunder rundt Sognsvann, først en, så to, så tre. Tre runder er jo nesten ei mil. Da jeg klarte tre runder var jeg klar for løpet. Bring it on! (som jeg skrev da jeg postet bildet av et rødt og svett tryne på Facebook).

27. april 2013: Fullførte Sentrumsløpet på 1.03.45. Jeg var fornøyd med å ha løpt mitt aller, aller første løp. Og jeg visste at det ville komme flere. Ikke bare fordi jeg var gira bigtime og småkvalmt høy på meg selv: Rett etter målgang tikket det inn sms fra Bootcamp-trener Sigrun: «Kjempebra jobba! Nå er dere klare for halvmaraton i september!» Marianne, Trude og jeg skåler i medbragt Cava og skråler «Bring it on!»

 

…Og det ble jammen meg maraton også før året var omme 😉 Nå var det ingen vei tilbake.

Hvordan startet DIN løpekarriere?

IMG_2676

2 kommentarer om “Historien om hvordan jeg ble en løper

  1. Takk for morsomt innlegg 🙂 Jeg har mine første løpeminner fra barneskolen da jeg ville være med min spreke far på hans løpeturer. Etterpå har det gått slag i slag (med noen opphold), men jeg ser alltid fram til løpeturene mine og er «høy på meg selv» i etterkant. Nå er det nesten bare tiden det skorter på, og at jeg begynner å kjede meg litt etter 10 km 😀

    Jeg lurte forresten på om du har noen erfaring med støvmaske for løpere? Sykkelmaskene anbefales ikke når man kommer opp i 85% lungekapasitet, men jeg løper via Drammensveien hjem fra jobb, og jeg skulle gjerne hatt noen form for beskyttelsesmaske.

    Likt av 1 person

    1. Hei, beklager sent svar. Jeg har dessverre ikke noe erfaring med støvmaske. Du kan prøve å høre med Geir på Løplabbet i Sandvika, evt Løplabbet i sentrum. De kan utrolig mye! Så bra at du har en sprek far også 🙂 Dersom du kjeder deg etter 10 km kan du kanskje legge inn noen spurter/fartlek da? Evt høre på lydbok/Ipod, mange sier det er bra. Jeg har bare akkurat begynt litt med musikk, men jeg foretrekker egentlig å bare få tid til å tenke. Lykke til med løpingen 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s