Hva svarer du når en løpevenn trenger 24 timers-trening og spør deg om å bli med?
Du svarer JA!! Seff!
Anita er påmeldt Bislett 24 timers i november, og fant dermed ut at hun trenger trening over lang tid – både med tanke på å holde seg våken, og å holde beina igang.
Jeg mistenker at hun ba meg med som reisefølge for å ha noen som kunne holde henne våken. Jeg har flere års erfaring med å skravle ivei mens mine venninner dupper av og regelrett sovner midt i setningen…min.
😉
Vi startet med friskt mot. Det vil si altfor tunge sekker og godt humør.
Men vent, vi må jo ha mat først. Vi skal være ute lenge. Så en burger fra Burger King er jo perfekt veimat på toget 😉
For det er på toget det starter. Vi tar toget til Grua i Oppland. Shit, det er i et annet fylke, liksom.
Etter en time på toget spurter vi ut på Grua stasjon. Det styrtregner. Men vi er ved godt mot, for det er meldt oppholdsvær. Og vi ser også at himmelen klarner opp i den retningen vi skal. Nordmarka.
Kl. 16.15 – 20
Så vi venter et kvarter, og som ved et under blir himmelen blå og sola titter frem. Vi tar frem stavene og begynner å traske. Først er det mye asfalt, til vi kommer til vannet Mylla. Her starter stigningen inn i marka.
Vi følger GPS, og havner på feil sti inn i marka, snur og går tilbake, og får dermed en liten æresrunde der før vi egentlig har startet. Men vi tar det med forholdsvis godt humør, og tenker at det er vel ikke siste gang vi bommer på veivalget 🙂
Opp fra Mylla er det bratt og vått og vi tråkker oss våte opp til leggene. Vi blir passert av to spreke karer med enorme sekker. Jeg bare må kommentere at de bærer tungt, og da de svarer at de skal på langtur er Anita snar med å smette inn at «det skal vi også». Gutta blir synlig imponerte når de hører at vi ikke har noen planer om å overnatte, men holde beina igang også om natta. De skal ta samme rute som oss, men med to overnattinger 😉
Så et par meter høyere trasker vi videre innover marka. Stolte og tøffe i trynet.
Kl. 21 – 04
Det går bare et par timer før det er mørkt. Vi når akkurat frem til et vann (Gjerdingen) før det mørkner helt. Vi rekker å se sola gå ned over vannet, det var så magisk! Vi tar på hodelyktene og får på oss varmere klær. Vi har innsett at det blir umulig å løpe i mørket. Så dette blir en hiking-tur. Gå raskt med staver. Fin trening det også 😉 Spesielt når vi snakker flere mil.
Anita lyser ned i vannet og skvetter til. Det er kreps! Pittesmå kreps i vannet! Noe slikt har vi aldri sett før, så vi synes det var stas. Fire små kreps som krøyp rundt nedi der.
Vi prøvde å få liv i et bål, men kvistene var klissavåte etter mye regn, og det medbragte avispapiret og barken hjalp bare sånn passe. Så etter å ha spist litt gikk vi videre.
Vi kommer oppå veien igjen, og ser et par øyne i mørket. Hvilket dyr er det? Jeg føler meg helt rolig, for det ser ut som en katt. Noe smått er det iallefall. Jeg er større enn deg 😉 Øynene piler inn i skogen, og vi trasker videre.
Vi passerer Sandungen og Hakkloa, områder som skal være så fine. Har vi hørt. Men vi ser jo ikke en dritt 😉 Vi fleiper om at nå vet vi jo veien så vi får ta turen en dag mens det er lyst.
Turen går greit videre med tanke på å finne frem, men vi har en sti vi sliter med å finne i mørket. GPS-er er ikke helt nøyaktige på centimeteren, og spesielt der det er stier nært hverandre kan det være vanskelig å finne den rette. I mørket var det også noe vanskelig å se lyseblå merking. Vi kommer opp med ideen selvlysende gul merking på blåsti. Hvorfor har ingen tenkt på det? 😉
Etter å ha gått den samme stien frem og tilbake tre ganger, finner vi avstikkeren. Og så er vi på rett vei igjen.
Anita begynner å bli trøtt. Alvorlig trøtt. Hun sjangler når hun går. Hun dupper faktisk av mens hun går. Gående soving, faktisk. Visstnok et kjent fenomen blant ultraløpere, ikke så vanlig blant folk flest. Så jeg tok til orde for en blund.
Men før vi kommer til det må jeg fortelle om elgen! Vi gikk over et hyttetun, og plutselig ser jeg en siluett av en elg. En svær elg som sto helt stille. Vi lyser på ham med hodelyktene, og han rører litt på det ene øret. Jeg går instinktivt et par skritt bakover. Men elgen står stille. Sover, trolig. Vi går raskt videre, mens vi snur oss litt for å se om han kommer etter. Han gjør ikke det. Han har tatt kvelden.
Og det samme må Anita nå. Vi går og ser etter passende steder å legge seg ned. Og plutselig dukker det opp et par store steiner ved grusveien. Den ene er stor og flat, den andre kledd i mose. «Se, der er en stol, der kan du sitte. Og der er en seng, der legger jeg meg» sa Anita – og tre sekunder etter var hun i drømmeland.
Så mens Anita sov på en seng av mose tok jeg meg ei brødskive med salami. Og så på stjernehimmelen. Jeg lot henne sove 30 minutter. Og det gjorde henne godt, resten av turen gikk lettere. Og nå ble neste høydepunkt soloppgang.
Kl. 04 – 09
Anita ser på GPS-en og ser at et vann er innenfor rekkevidde, og proklamerer at hun ønsker seg soloppgang ved et vann. Ja, det hadde vært flott, tenker jeg. Men hva er oddsen for det, liksom?
Men som i et eventyr kommer vi til et vann akkurat idet sola står opp! Det føles helt fantastisk! Og magisk!
Når vi setter oss på benken her ved Helgeren, som vannet heter, og ser sola farge himmelen – da skjønner vi hvorfor vi gjør dette. Alle timene i mørket var verdt denne soloppgangen. Så utrolig vakkert! Og så deilig det var med dagslys igjen!
Vi pakker ned hodelyktene, spiser litt – og trasker videre. Vi begynner å nærme oss målet, så da går både praten og beina lettere.
Etter rundt tre timer til kommer Anitas samboer og henter oss på Movatn. Vi har gjennomført Nordmarka på langs. 45 kilometer. 1233 høydemetere. For det aller meste natterstid. Vi er stolte og slitne. Og trøtte. Mest Anita, jeg har lakenskrekk. Leif skrur på varmeapparatet i bilen og svipper meg hjem til Bærum. Da sliter Anita med å holde øynene åpne. Igjen 😉
Denne turen var helt fantastisk. Jeg koste meg hele veien. Ja, jeg var trøtt og sliten innimellom, men jeg koste meg. Og det var en utrolig fin lærdom. Det er god mental trening å holde motet og humøret oppe time etter time i stummende mørke – annet enn lysstrimen fra hodelykta.
Jeg lærte også at det går greit å døgne mens beina går. Akkurat det overrasket meg ikke, jeg er B-menneske som ofte kvikner til etter klokka 22 om kvelden 😉 En egenskap jeg tror kan komme godt med som ultraløper.
Marka 17 timers på langs ble et minne for livet!
Og dagen etter tikker det inn en sms fra Anita: «Når skal vi på tur igjen?»
Jeg svarer kjapt: «Snart!!!»
🙂
Maratonmamma 