Alle løper fra noe. Det gjør sikkert du også?
Kommentaren og spørsmålet har jeg fått flere ganger. Og hver gang har jeg svart: Nei, egentlig ikke.
Men spørsmålet har fått meg til å gruble litt. Løper kanskje også jeg fra noe? Bare at jeg ikke har skjønt det selv?
Er det midtlivskrisa? Eller et siste desperat slankekur-prosjekt?
Løpinga har egentlig ikke funket som slankekur, så nei.
Midtlivskrisa? Tja, kanskje.
Det føles egentlig ikke som om jeg løper fra noe. Jeg bare liker den følelsen løpinga gir meg. Og jeg liker det sosiale ved det å løpe sammen, eller delta på løp og treffe løpevenner før og etter løpet – eller underveis.
Jeg har trent i «alle år», alt fra volleyball, fotball, aerobics og styrke. Men aldri opplevd det samholdet og vennskapet som finnes i løpemiljøet. Som den sosiale skravledama jeg er så synes jeg det er helt topp å stadig møte kjente jeg kan skravle med.
Men underveis på løp må jeg skravle mindre, blir så tungpusta 😉
Det er ikke tvil om at løping er bra for psyken. Altså din psykise helse. Men det gjelder nok all trening. Trener du utendørs får du en ekstra positiv effekt. Det er faktisk vitenskapelig bevist 😉
Så ikke alle som løper er nødvendigvis på flukt fra noe – kanskje de bare digger å løpe. Så enkelt som det.
Men løping og trening generelt er utvilsomt terapi – og noen dager trenger vi det mer enn andre.
Hvorfor løper du?
Maratonmamma 