80 km i marka! I did it!

Ecotrail Oslo 2016. 80 km. 2000 høydemetere. Grus, sti og asfalt. 13 timer mer eller mindre non-stop. I did it!

Jeg hadde jo en tro på at jeg skulle klare det, ellers hadde jeg ikke meldt meg på. Men jeg var usikker på hvor lang tid jeg skulle bruke.

For å ha litt ekstra å gå på startet jeg en time før de andre, klokken 08.00. Vi var to som startet tidlig. Han andre skulle rekke et fly. Jeg skulle rekke mål før det stengte 😉

Det skulle vise seg at jeg klarte å nå målområdet i god tid før det ble mørkt, og det føltes digg. (Selv om fotografen var gått hjem… Håper det dukker opp andre bilder av målgangen, er gøy å ha som et minne.)

Apropos fotografer så var de jo overalt i løypa, og det var gøy å se. Jeg ble fersket av han ene da jeg stoppet for å ta en selfie i Maridalen 😉 Forøvrig den eneste gangen jeg tok opp mobilen underveis – utenom ved Lysakerelva for å sende en sms hjem. Det kommer jeg tilbake til.

Svett selfie. Forøvrig dagens eneste. Hva gikk det av meg? Veldig fokusert, a gitt.

***

Jeg var egentlig påmeldt 45 km etter fjorårets løp, men etter å ha fullført KRS Ultra (60 km og 2000 høydemetere) i april tok jeg sjansen og oppgraderte til 80 km på Ecotrail Oslo. Det var veldig gøy å få så mange oppmuntrende kommentarer a la «kjør på», «dette klarer du».

I ukene før Ecotrail trente jeg mye. Og stort sett bare løping. Jeg trener vanligvis mye mer variert, men hadde i ukene før løpet rundt 60 km løping – hovedsaklig i terreng. Min gode løpevenninne Line og jeg hadde flere turer sammen i Ecotrail-løypa, og vi tok også noen turer på egenhånd. På løpsdagen var det en enorm trygghet i å kjenne løypa godt.

På lørdag gikk de fire første timene raskt og lett. Jeg spiste litt etter en snau time, og fortsatte å ta til meg små biter av næring jevnt og trutt. Hadde puttet energi-gummi (Powergel shots) og snop (bilar) i lommen på sekken, så det var bare å snope litt innimellom.

Det fine med lange treningsturer er at du får testet ut hva som funker av mat. Og du finner gode tissesteder 😉 I fjor fikk jeg blærekatarr like før halvgått løp, så i år tok jeg tissepause før jeg måtte – for sikkerhets skyld.

***

Underveis i løpet satte jeg meg delmål. Første mål var Maridalen. Jeg visste at på toppen der bar det nedover igjen. Det samme med Fagervann. Herfra er det sti (hurra!) og nedover. Neste delmål: Sognsvann. Hold ut på de endeløse grusveiene så blir det snart litt sti igjen.

Dette var forøvrig et ganske tøft parti av løypa. Det blir så monotont, og det å komme inn i runden rundt Sognsvann føles merkelig slitsomt. Jeg snakket med flere som slet her, kanskje hadde det hjulpet om alle turgåerne heiet? Bare et forslag 😉

Ved godt mot 5 min før start 😉

Jeg traff en tidligere kollega rett før Sognsvann, det var så lenge siden jeg hadde sett henne at jeg kastet meg i armene hennes og ga henne en svett og varm klem. Det ga ny energi! Det er det fine med ultraløp: Du har tid til å stoppe et par minutter og prate med gode venner 🙂

Siden jeg startet tidlig løp jo stort sett alle forbi meg, og det var superhyggelig å treffe mange kjente – og ukjente – underveis i løpet. Jeg får mye energi av å skravle med andre løpere – og folk langs ruta. Ingen nevnt, ingen glemt.

***

Strekket fra bunnen av Vettakollen til Frognerseteren var brattere på lørdag enn jeg husket fra forrige treningstur. Det kunne ha noe med temperaturen å gjøre. Det var VARMT! Sola skinte og svetten silte. Jeg blir vanligvis veldig varm på løpetur, så jeg er ikke så glad i varmt løpevær. Men det er jo gull for arrangørene da, ser den 😉

Da jeg kom til Holmenkollen (den strafferunden rundt Gratishaugen var nådeløs!) smakte det ekstremt digg med appelsin og cola. Jeg overhørte noen tilskuere som sa «tenk, når de kommer hit har de allerede løpt et maraton, det er jo helt sykt» – og tok det til meg 😉 Og pulsklokka viste 41 km, så det var ikke så langt unna sannheten. (GPS-en gjorde et hopp som ga meg 6 km ekstra på løpet, vet ikke hva som skjedde…)

Et lite stykke opp mot Holmenkollen møtte jeg på Heidi (@heidis_post), og vi slo følge helt til Sørkedalen. Det hjalp å prate litt, selv om vi begge innimellom trengte litt stillhet 😉 På vei ned fra Tryvann møtte vi flere kjente, og vi ble fotografert. Gøy med bilder fra turen -spesielt siden jeg hadde parkert mobilen. Følte for mobilfri sone denne lørdagen, aner ikke hvorfor. Jeg knipser jo ofte i ett på langtur.

Strekket inn til neste drikkestasjon i Sørkedalen (neste delmål) gikk ganske greit. Og på denne drikkestasjonen sto det et par stoler. Jeg tenkte jeg fikk prøve å sette meg ned litt. Det gjorde godt, men jeg hadde ikke tid til å sitte mer enn et minutt eller to. Spise mer appelsin, drikke mer cola. Kjøre på. (Brukte likevel 10 min her, tiden flyr i hyggelig selskap!)

***

Så begynte den laaaaange stigningen i Sørkedalen. Den er 3 km lang, og det er bare å traske i vei. Jeg var veldig innstilt på å holde jevn marsjfart opp her, og tenkte: På toppen her går det stort sett bare nedover.

Så begynte det å blåse. Og regne. Jeg frøs. Jeg! Frøs mens jeg løp! Nå står ikke verden til påske. Jeg stoppet og fant frem jakka jeg hadde i sekken. Det gjorde godt å ha noe som beskyttet litt mot regnet, selv om det var vått både inni (svette) og utenpå (regn) jakka 😉

Det tok ikke så lang tid før vi var ved Østernvann, og så ved Fossum. Tiden går mye raskere når man løper på sti, synes jeg. Og i dette området er jeg godt kjent, og det hjalp på.

På Fossum sto det to blide menn i regnet og serverte drikke, og under tak var det mat. Jeg bemerket at det var kjipt for dem å stå i regnet, men de bedyret at det var verst for oss løpere. Fine folk, altså, disse frivillige 🙂

***

Og så, etter å ha tyllet i seg enda mer cola og enda mer appelsin var det bare å ta fatt på sjarmøretappen. Fra Fossum og ned til Lysaker gikk det kjempefint. Jeg er kjent her, har løpt masse her det siste året – og det var så digg å være nesten hjemme. Rundt Lysakerelva var det så grønt og magisk slik det blir i regnvær, at jeg ble nesten religiøs. Jeg kjenner stien så godt at jeg dundret på (vel, dundret og dundret, men det føltes raskt der og da.) og plukket 10-12 løpere, derav to 45 km-løpere. Da følte jeg meg som kongen på haugen, tøff i trynet og you name it. Men det varte ikke så veldig lenge. Kommer tilbake til det. (Hint: Asfalten nærmer seg.)

Da jeg kom til Røa sendte jeg sms hjem. Jeg fikk ikke svar (typisk mannfolk), men håpet om at det kanskje sto noen kjente på brua nederst i Lysakerelva gjorde at jeg satte opp farten enda litt til. Og sannelig hørte jeg ikke «mamma» da jeg kom ut av stien. Der sto minstejenta på 7 sammen med mannen min – i øsepøsende regn. Det var superkos å se dem, det er vel første gang de har møtt meg underveis i løp. Med tre barn er det ikke så enkelt med logistikken. Men jeg hadde ikke tid til å stoppe så lenge, det var jo alle disse jeg nettopp hadde løpt forbi, da vet du 😉

Tre av dem tok meg allerede i løpet av få hundre meter, og etter det var det en tysker og jeg som løp foran og bak, foran og bak helt frem til Hjortneskaia. Da tenkte jeg at jeg fikk prøve å holde beina igang slik at jeg kom før han mannen i mål 😉

Og da jeg kom inn på Tjuvholmen spratt det frem en kjenning fra KRS Ultra og heiet entusiastisk! (Takk til deg, Svein-Tore) Da klarte jeg holde beina igang helt inn til mål! Fantastisk!

***

Jeg lærte en ting av de siste 9 km inn til Operaen: Det at du har lyst til å gå istedenfor å løpe sitter kun i hodet. Hver gang jeg stoppet for å gå kjentes beina helt fine. Og jeg ble arg på meg selv for at jeg stoppet. For når du starter å løpe igjen, DA kjennes beina tunge, da! Men jeg hadde ikke mange gåpauser, altså. Det er jeg fornøyd med. Som før løpet i Kristiansand hadde jeg tatt massasje hos fysioterapeut Christian Torp på Torp & Co. (NB! Ikke spons!) og jeg er helt overbevist om at det har gitt sterke bein.

Og hvor oppmuntrende er det ikke å møte tilrop som «jeg er så stor fan av deg», «stå på, digger deg», og «vi har løpt 18, du har løpt 80, det er rått!» – for alt dette fikk jeg den siste kilometeren før mål. Tusen takk!!

***

Rett før mål sto superparet Tone Yvonne og Eivind og heiet på meg! Tusen takk til dere også!

Etter en vaffel i målområdet kom tyskeren i mål, og rett etter to franskmenn jeg også løp forbi langs Lysakerelva. Jeg ga begge highfive og sa «nice work», og innbilte meg at jeg slo dem selv om det jo strengt tatt var motsatt (siden jeg tjuvstarta, hehe).

***

Bamseklemmer fra arrangørene vanket det også, og jeg tuslet meg etterhvert til Hotel Opera der jeg ble vartet opp med dusjmuligheter, cava, ostepop og Troika av verdens beste Anita (@anitaoy), og så ble det øl og litt pizza sammen med Anita og en god gjeng løpevenner, blant andre Marit (@mallemor), Nikolai (@runningman80) – de to ble forøvrig forlovet denne kvelden, heia kjærligheten!, Mariann (@mariannla74), Leif (@ultraleif), Helge, Asgeir, Even, Yvonne. Og jeg traff mange løpevenner utover kvelden fra både nord og sør.

Superkoselig avslutning på kvelden!

***

Jeg må rette en stor takk til arrangørene med Tomas Pinås og Marit Karlsen i spissen. Alt gikk på skinner, spør du meg! Og i hvilket annet løp får vi sko og foredrag og alt mulig. Jeg er imponert!

***

I går tok jeg turen til byen for å plukke ned merkebånd. Hadde meldt meg som frivillig før jeg oppgraderte til 80… Men det var bare fint med en avkjølende sykkeltur i regnet. Og to av barna mine hjalp til, minstemann sa det var mer gøy enn geocatching fordi det var så mange bånd å plukke ned. Merkemannskapet har gjort en god jobb, med andre ord! 🙂

***

Nå er jeg i tenkeboksen i forhold til neste år. Ikke hvorvidt jeg skal melde meg på eller ikke, for dette er et løp du MÅ være med på!! Men jeg funderer på hvilken distanse jeg skal velge.

Gir meg selv noen få dager å tenke. Og så kan man jo alltids endre underveis. Men melde meg på det skal jeg utvilsomt. Gjør det du også! Så sees vi neste år også 🙂

Heia Romerike Ultraløperlubb! Trivelig å møte Asgeir Hjorthaug før start.

 

Reklame