Ultrahardt og supergøy

Kan man ha det vondt og hardt – og samtidig kose seg? Jada, det går helt fint, det. Dersom du er ultraløper 🙂

———–

Lørdag deltok jeg i KRS Ultra i Kristiansand.

Et rykende ferskt ultraløp på 60 km og 2000 høydemeter i marka rundt byen.

Jeg kom i mål aller sist, men følte meg som en vinner.

Hvordan er det mulig?

Jeg satte en rekke rekorder!

1. Jeg løp så langt jeg aldri har løpt før.
2. Jeg løp så mange høydemetere som jeg aldri har løpt før.
3. Jeg løp så lenge som jeg aldri har gjort før (ei solid økt, som en jeg løp sammen med et stykke sa).

I tillegg satte jeg noen rekorder som kanskje ikke var så stas 😉

1. Jeg løp så mye feil som jeg aldri har gjort før i et løp (tilsammen fire feilløpinger, én alene og tre sammen med andre løpere).
2. Jeg løp med helt nye sko, kun testet ut på 5 km.
3. Jeg løp med helt nye sokker, aldri prøvd den typen før.
4. Jeg gikk på toalettet kun én gang (pimmelipim) i løpet av 13 1/2 timer…

Happy ultrarunner

Hovedgrunnen til at jeg følte meg som en vinner var mottakelsen i mål. Er det mulig? Flere av arrangørene står og venter på meg, sammen med venninnen min Line – og det knipses bilder i fleng. De jubler og heier – og da musikkanlegget ljomer ut «We are the champions» er det like før jeg begynner å grine. Og det er like før Kai Rune (som løp sammen med meg for å plukke ned merkingen) begynner å grine på mine vegne.

Så utrolig deilig å bli tatt imot på en sånn måte! Jeg hadde overhodet ikke forventet det. Jeg har kommet i mål sist flere ganger tidligere, men det mest vanlige er at de fleste har dratt hjem og at lapskausen er kald. Men dette, dette var helt FANTASTISK!

Med en slik mottakelse i mål får man lyst til å komme tilbake. (Lær av dette, arrangører! Også sistemann fortjener heder og ære, ikke bare teten.)

Men hele KRS Ultra var fantastisk. Det var få ting å sette fingeren på, med tanke på at det er første året de arrangerer dette løpet. I tillegg til 60 km-distansen arrangerte de også 20 km og barneløp. Så ultraløpet med knappe 90 startende deltakere var jo bare en liten del av arrangementet.

Fra det første møtet der vi hentet startnummer, til målgangen, var alle blide og hjelpsomme. Superhyggelig.

Og i løypa var det god stemning, stort sett alle sa hei da de løp forbi. Og noen kjente stoppet opp litt for å prate.

På drikkestasjonene bugnet det av mat og drikke, jeg har aldri opplevd et så bra utvalg. Selv på siste stopp (på 42,8 km) da det kun var meg igjen i løypa, hadde de satt frem minst fem sorter. Det vanket tilbud om å smøre brødskiver med det pålegget jeg ville ha, droppbagen sto klar – og de hadde til og med satt frem en stol til meg i tilfelle jeg trengte hvile! 🙂 Men man setter seg da ikke ned under et løp! (Men tanken var jo veldig god!)

I tillegg var den aller siste vannstasjonen (på 53,4 km) utvidet med banan, solbærsaft og YT energidrikk – kun for meg. Det var rørende.

Ekstraservice? Det er KRS Ultra, det!

Jeg fikk spørsmål for noen uker siden hvorfor jeg valgte å distanseperse allerede i dette løpet, så tidlig i sesongen. Måtte svare som sant var at det var litt tilfeldig. For sannheten var at det var 6-7 andre løpevenner jeg visste skulle reise nedover. Og da var det fristende å hive seg med. Det sosiale er en sterk drivkraft i løpingen, må innrømme det 🙂

Da det var mulighet for tidligstart, og de ikke kom til å være strenge med cutoff-tidene, tok jeg sjansen på å melde meg på. Jeg vet jeg bruker lang tid, så jeg melder meg ikke på løp som har for stram makstid. Jeg hadde håp om å klare det i Kristiansand, og det gikk jo akkurat. Hadde jeg ikke løpt feil fire ganger hadde jeg kanskje klart det under 12 timer, men nesten alle løp feil på ett eller flere steder, har jeg inntrykk av – så da er det jo likt for alle.

Uansett, det som gjorde at dette løpet ble en fin opplevelse underveis var at jeg klarte å holde humøret og pågangsmotet oppe. Selv om jeg løp alene størstedelen av løpet. Jeg slo av en prat med nesten alle jeg møtte i marka, skrøt av den flotte utsikten, klagde smilende på monsterbakkene deres – og fikk masse smil og oppmuntrende kommentarer tilbake. Sørlendinger, assa. Blide folk.

Og sola skinte 🙂

Jeg hadde brutt to prinsipper før start: Jeg valgte helt nye løpesokker av typen Injinji fordi de passer i skoene jeg hadde fått fra Ecotrail Oslo: Altra superior, sko jeg kun hadde testet på en 5 km-tur langs Lysakerelva noen dager før løpet. Men jeg hadde troen – og det funket som ei kule. For første gang på ganske lenge hadde jeg ikke en eneste blemme på beina (og jeg pleier å ha mye!), til tross for at jeg var våt på beina allerede etter få km. Og skoene var digge å løpe i, god plass til foten – og greit feste til mitt bruk.

Det er vanskelig å skrive race rapport som forteller løpets gang. Jeg trenger litt tid til å fordøye og sortere, tror jeg.

Men en kjapp oppsummering kommer her:

Jeg startet kl. 07 (en time før resten) sammen med Linda Bengtsson, Line Scheistrøen og Anita Øy. Vi løp sammen de par første kilometerne, men så snart vi kom inn i bymarka forsvant Linda. Hun kom imidlertid tilbake mot oss etter en stund, og da skjønte vi at vi hadde løpt feil. Det ble en del frem og tilbake, mens Linda hadde løpsarrangøren på telefonen – og vi halset etter. Line, Anita og jeg fortsatte å løpe i cirka samme tempo, men etterhvert stakk Line også. Anita og jeg så hverandre deler av løypa fremover her, og jeg møtte også andre gode løpevenner som Leif Abrahamsen, Helge Reinholdt, Marit Elisabeth Imset, Nikolai Zahl Marken – og flere. Lett på Labben-Daniel føk forbi, men tok seg tid til en highfive. Gøy.

Møt min løpende supportstasjon, Kai Rune fra Rognan.

Jeg løp store deler av løypa alene, men fikk følge mot slutten av de som skulle plukke ned merkingen. Først var det Svein-Tore som fulgte meg frem til Hommeren, og derfra løp Kai Rune inn sammen med meg.

Det var hyggelig med selskap. Jeg prøvde å løpe fra Kai Rune slik at han fikk tatt turen som ei intervall-økt mellom merkebåndene 😉 Men med den farta jeg holdt ble det vel mer som rolig jogg med ørsmå fartsøkninger innimellom for å ta meg igjen. Han oppmuntret meg med at «dette er nest siste stigning» osv, men det merkelige var at jeg syntes ikke jeg trengte oppmuntring. Det gikk veldig greit. Det var bare å holde beina igang. Motivasjonen var å tenke på at jo raskere jeg beveger meg fremover jo raskere kan jeg kollapse på hotellsenga 😉

Kai Rune dyttet i meg energigel (med ølsmak!), bananer og cola – og det hjalp nok på formen dagen etter. Da jeg kom i mål spiste jeg også lydig opp lapskausen og drakk litt mer. Jeg fulgte også anbefalingen fra arrangøren (!) om å ta en øl på kvelden. Så kanskje derfor var formen fin da jeg våknet søndag morgen. Og den er fin i dag. Selv om jeg er stivere i ryggen enn gamle tante Klara på en god dag (fiktiv person, assa). Beina er ok, selv om jeg ikke akkurat tripper lett på tå opp og ned trappene – for å si det sånn.

Flere av de jeg løp sammen med i Kristiansand skal delta i Ecotrail og tar 80 km. Jeg føler meg faktisk (for første gang) sikker på at jeg skulle klart 80 km-løypa på Ecotrail Oslo. Men jeg opprettholder nok påmeldingen min til 45 km. I løp der makstiden gir for kort margin tar jeg ikke sjansen. Må bli raskere først. Så kanskje til neste år. Hvem vet. Foreløpig skal jeg sutte på denne karamellen i ro og fred og nyyyyyte livet. Mens gnissesåret på ryggen gror 😉

Fin mandag!

PS! Les mer om KRS Ultra HER. Kondis har laget en fin reportasje og har med resultatliste.

Tøff løype!