Vi pakker sekken og gjør oss klare til fjelltur. Pakker ned løpesko, vindtett løpetøy, buff, lue, hansker drikkesekk, survival blanket og energibarer. Har vi glemt noe nå? Åja, tannbørsten. Og kanskje litt mat 😉
Min løpevenninne Anita (@kondisjenta) har invitert til løpetur på fjellet. Blefjell. Jeg gleder meg til å utforske ukjent terreng – og det i godt selskap.
Vi hadde først ambisjoner om en ganske lang tur med ganske mange høydemeter. Men kilometerne sankes saktere i fjellet, og vi sleit litt med GPS-sporene – så da ble det fokus på løpeglede og utforskertrang. Vi prøvde oss litt frem på en alternativ rute, havnet i myra og inni kratt og busk. Og blåbær! (Har vi tid til å stoppe og spise pittelitt, pliis?)
Etter en liten stund fant vi en sildrende bekk. Et perfekt sted for sjokoladepause 😉 Her så det vilt og vakkert ut, og vi trodde vi hadde funnet en godt bevart hemmelighet. Men da vi fortsatte kom vi vips ut på en sti, så her har nok en del villmarkens sønner og døtre rastet før oss 😉
Vi løper ivei på stien, og etter en stund oppdager vi at vi har løpt rundt i ring. Først nedover mot bekken, så oppover og tilbake. Jaja, vi vet ialefall hvor vi er, tenkte vi – og begynte å tenke på hjemoverturen. Vi tok en omvei via et lite fjellvann for å ta noen selfier – og satte kursen deretter tilbake mot hytta.
Begge kjente nok på at mat og vin fristet litt nå. Man blir sulten av frisk fjelluft! (Gammelt jungelordtak.) Da vi kom ned igjen hadde vi loggført 9 km og nesten 200 høydemeter. Ikke så verst, det.
Det var så forfriskende å løpe i vinden og på variert underlag. Vi var innom myr, steingrunn, sti, gjørme, kratt og grus. Og vi snubla og datt litt, noen mer enn andre 😉 Når Anita står med gjørme i ansiktet klarer jeg ikke dy meg: «Det har ikke vært en skikkelig tur før man har gjørme i ansiktet» sier jeg, og Anita bruker sitatet på Facebook-oppdateringen 😉
Maratonmamma 