Så ble det løp, da.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å droppe ultraløpet Røde Huset Backyard Ultra. Men så var det så mange kule folk som skulle dit, og så hadde jeg så lyst til å være med på arrangementet. Men så var det denne forkjølelsen da.
Kvelden før løpet stakk jeg bortom IKEA for å handle noen kurver til badet. Da slo det meg: Er du frisk nok til å orke dette kaoset en fredagskveld orker du iallefall en runde på 6,5 km i skog og mark 😉
Jeg begynte å åpne for tanken om at jeg kanskje likevel skulle stille til start neste morgen. Men var ikke sikker. Da jeg skrev blogginnlegget «Løpe eller ikke løpe?» klarte jeg ikke komme med en konklusjon til slutt. Jeg var så i tvil!
Men flere av de løpefolkene jeg digger kom med kommentarer som «formen blir ikke bedre av at du lar være å løpe», «det er bedre å prøve enn å ikke starte. Du er gal nok», «løping er svaret», «kjør på, en runde skader ikke».
Da bestemte jeg meg. Jeg stiller til start, prøver en runde – og dersom det går greit tar jeg en runde til. Men jeg var ganske klar på at en eventuell tredje runde ville bli bonus.
Røde Huset Backyard Ultra er et løp der man stiller til start hver time, løper en runde på 6,5 km (mest på sti og grus) og dersom du ikke rekker til neste start er du ute. Serveringen er knall, og etter at du er ferdigløpt kan du grille og kose deg.
Løpet arrangeres av én person: Sharon R. Broadwell – en kapasitet i ultraløpemiljøet. I år var det 65 påmeldte, og vinnerne løp 12 (Cathrine Loennecken) og 15 (John Lund) runder. Det blir henholdsvis 78 og 97,5 km – på en vanlig lørdag.
Før løpet advarte noen meg om at jeg kunne risikere å løpe på meg dårlig selvtillit dersom jeg stilte til start med redusert form. Men hvordan kan man få dårlig selvtilitt av å løpe sammen med disse folkene? Jeg er jo fullstendig klar over at jeg stiller i en helt annen liga. Denne gjengen her er rå!! Jeg blir bare dønn inspirert!
Jeg fokuserte på det sosiale, skravlet masse med gode løpevenner før og mellom rundene. Og litt underveis.
Det ble med to runder, det vil si 13 km. Jeg løp på følelsen, men kjente at pulsen var nokså høy. Tallene på pulsklokka bekreftet mistanken. I etterkant så jeg at hele andre runde lå i sone 4. Jeg hadde også høyere puls enn jeg pleier komme opp i når jeg kjører intervaller på mølle.
Så det er helt tydelig at sommerens forkjølelse ikke helt har sluppet taket. Nå blir det rolig og gradvis opptrapping av treningsmengde.
Konklusjon: Lytt til kroppen, ta vare på helsa, men kanskje viktigst: Lytt også til hjertet!
Maratonmamma 
Flinke deg:) Blir så glad av å lese blogg innleggene dine! Du inspirerer så mye. Får lyst til å bli en del av det «proffe» løpemiljøet 🙂 Heia deg Lise!
LikerLiker