Kanskje ikke mitt livs tøffeste opplevelse, men absolutt min hittil tøffeste i løpekarrieren (som inkluderer maraton i 26 graders varme, jeg bare nevner det.) Jeg snakker om Ecotrail Oslo 45 km. Lørdagens løpefest i Oslo.
Jeg hadde løpt gjennom hele løypa på forhånd, delt inn i to turer. Trodde jeg. Det viste seg raskt at jeg hadde løpt feil flere steder på testrundene, og tatt «minste motstands vei» ved flere anledninger. Da jeg visualiserte løypa fredag kveld tok jeg ikke med våt myr og eeeeenda flere stigninger. Det var også gjort endringer på traseen ved Lysakerelva, slik at ruta nå ble tøffere.
Vel, det var ikke løypa som tok knekken på meg denne gangen. Det var kroppen. Alt gikk fint frem til ca 23 km. Jeg gikk i motbakkene, løp det jeg klarte i nedoverbakkene, og holdt et jevnt rolig tempo på flatene. Jeg tenkte at jeg skulle porsjonere kreftene ut jevnt, og ikke brenne kruttet i første halvdel.
Men så, ved ca 23 km begynte jeg å kjenne et press nederst i magen. Jeg måtte sykt tisse. Lette etter et egnet sted i skogen, fant det – og oppdaget at det ikke var behov for tissepause i det hele tatt. Fem minutters løping etterpå og trangen er tilbake. Jeg har hatt blærekatarr uttallige ganger før, både i oppveksten og i voksen alder, så jeg kjente symptomene igjen: Press og murring, og frostrier. Selv om svetten rant, og det klødde av salt i ansiktet.
Da jeg kom til matstasjonen på Fossum var toalett det første jeg etterlyste, til tross for to turer i skogen den siste halvtimen. Unødvendig ærende denne gangen også. Den frivillige jeg snakket med mente det kunne skyldes dehydrering, og ba meg få i meg litt mat. Jeg spiste nøtter og appelsiner og drakk cola og fylte på vann i sekken. Jeg hadde drukket opp nesten hele beholdninga fra start på 2,3 liter! Hvordan kunne jeg være dehydrert?? Ikke følte jeg meg svimmel eller slapp, heller, hadde bare vondt.
Jeg løp motivillig videre. Måtte ta uttallige pauser der jeg gikk. Løpingen gjorde at presset økte, og smertene tiltok. Jeg løp det jeg klarte, så måtte jeg gå. Så løp jeg litt, og så gikk jeg ganske mye igjen. Og slik holdt jeg på til jeg var i mål. Aldri før har jeg gått når jeg har vært så nært mål! Men i går gikk jeg enda det var under én km igjen. Det sier litt om min tilstand. For det å holde beina igang, spesielt de siste kilometerne, pleier jeg være god på. Seig og sta.
Men på Ecotrail Oslo følte jeg meg ikke god på særlig mye. Jeg følte at alt gikk skeis. Iallefall etter passerte 23 km. Før det gikk det fint, og jeg tenkte lyse tanker. Siste halvdel ble bare pyton. Vondt og trist.
Aldri før har tårene kommet i et løp, faktisk ikke engang gledestårer. Jeg pleier ikke å tute i tide og utide. Verken på løpetur eller ellers. Men lørdag kom tårene. Først i et tungt øyeblikk ved Bogstadvannet, der en mann på sykkel trøstet meg med oppmuntrende ord. Takk til deg! Og ei jente jeg løp sammen med innimellom ga meg masse støtte. Utrolig som det hjelper å klage litt til fremmede i løypa 😉
Så gråt jeg litt bak solbrillene langs Lysakerelva. Her måtte jeg gå for det meste på grunn av det bratte og kuperte terrenget, og da føltes ting litt bedre. På ett punkt var jeg inne på tanken om å dra hjem. Jeg bor jo rett ved elva… Men den tanken slo jeg raskt bort. Man bryter ikke et løp. Iallefall ikke så lenge man kan gå. Da går man i verste fall hele strekket til mål. Men da jeg bortover mot Skøyen tenkte på hvor lang tid det ville ta å GÅ 8 km til Operaen, begynte jeg å hulke. Faktisk ganske høylydt. Godt å ha solbriller – og trafikken fra E18 ved siden av som durte godt.
Jeg syntes så synd på meg selv. Og syntes alle som syklet forbi meg så så lykkelige ut. Tenk å kunne sette seg på den sykkelen! Tenk å slippe og løpe!
Men etterhvert tørket jeg tårene, og tenkte at jeg får prøve å løpe litt. Jeg klarte å holde beina endel i gang, ble inspirert av folk som heiet langs veien. Jeg ble spesielt oppmuntret av at alle 80 km-løperne som tok meg igjen smilte, sa hei eller stå på og ga meg tommel opp. Så utrolig hyggelig!
Så da jeg faktisk klarte å løpe forbi en 45km-løper cirka halvannen kilometer før mål (juhu!) var det min tur til å si noen oppmuntrende ord i forbifarten. Og han ble glad, tror jeg. Lykken i livet er å gjøre andre glad. Og å komme i mål.
Da jeg hørte jubelbruset fra målområdet ble jeg så glad og lettet som det går an. Jeg har kanskje blitt like lettet før, men denne gangen var gleden mer å få slippe smerten. Før har det vært å få slippe slitet. Det er en annen følelse, rett og slett. Smerte er verre enn slit. Selv om «smerte er gøy» ifølge speaker Andreas Skatvedt ved målstreken (Han sa det ikke til meg, altså!) 😉
Den samme Andreas spurte meg, rett etter målgang (og med mikrofon) om jeg hadde løpt så langt før. Og da måtte jeg faktisk tenke meg litt om. Jeg hadde ikke fokusert særlig på det i forkant, at dette ville bli mitt lengste løp så langt. Og ærlig talt føltes ikke 45 km så langt på lørdag. Selv så vondt som jeg hadde det. Merkelige greier.
Men idet han stilte spørsmålet gikk det opp for meg at jeg faktisk per definisjon nå er ultraløper. Selv om jeg har løpt 44 km tre ganger tidligere. Men Ecotrail er det første ultraløpet jeg har vært med på, med startnummer og hele apparatet rundt.
Selv om jeg var dypt nede i kjelleren underveis, var jeg ganske fornøyd da jeg kom i mål. Tiden var også helt ok (7.09.16) sammenlignet med tiden jeg ville fått på Ecotrail Paris (30 km) i mars, dersom den hadde vært like lang (6.15). Løypa i Oslo var ti ganger tøffere. Og i tillegg hadde jeg som sagt blærekatarr. Og gikk sikkert halvparten av turen. Minst.
Etter målgang vanket det suppe og skravlings med Instagram-venner og løpeidoler – og det var så digg å kjenne på godfølelsen etter å ha fullført – tross alt.
I går åpnet påmeldingen til Ecotrail Oslo 2016. Lørdag var jeg faktisk usikker på om jeg ville gjenta løpet. I dag kjenner jeg det kribler i magen bare ved tanken. Så dere kan nok gjette dere til hva jeg ender opp med å gjøre 😉
Maratonmamma 
Fantastisk imponerende!! Kan ikke annet enn tenke om det var så lurt å fullføre… Samtidig kjenner jeg igjen følelsen av ikke å ville gi seg! Og STYRKEN i å vite at du kan klare å gjennomføre nesten samme hva som skjer, den er god å ta med seg videre. Og den inspirerer andre 🙂 Hvor lenge må man trene løping for å delta på EcoTrail mon tro? Hadde vært gøy da!
LikerLiker
Tusen takk for gode ord! Tror ikke du trenger trene spesielt mye lengre til ecotrail 45 km enn til maraton. Dvs løp jevnt og trutt, få noen lange turer i beina i god tid før løpet slik at du rekker å trappe ned i ukene før. Og det er lurt å legge inn en halvmaraton noen måneder før Ecotrail… Og løp mye i marka. I 2016 blir det både 18, 30 og 45 km. Og 80. Så 30 går jo også an å peile seg inn på. Lykke til!
LikerLiker
Føler veldig med deg. Fek ifjor på en 2 mil tur slike smerter at eg husker godt kor vondt var det å kravle heim . Du er en kvinne av stål du ga deg ikkje trass smerter. Du har jobbet knallhardt og har alt grunn å være stolt av deg Lise♡
LikerLiker
Tusen takk 🙂
LikerLiker