Maraton i 26 varme

IMG_5802IMG_5803   I DID IT!!! Budapest Maraton 2014. Hvem kunne ane at det skulle bli 26 grader i oktober?!? Ikke jeg, iallefall, da jeg tidligere på høsten meldte meg på maraton i Budapest, Ungarn. Egentlig var målet New York Marathon, helst dette året, eventuelt i 2015. Men da min gode løpevenninne Monique valgte å reise uten meg (buhu) måtte jo også jeg løpe et maraton i 2014 😉 Jeg hadde jo løpt Ski-Sandvika (44 km) tidligere på året, og skulle være med på Ribbemaraton (Sandvika-Ski) i jula, men hadde lyst til å løpe et «ordentlig» maraton;-) Valget falt på Budapest fordi det er en flott by med en fin trasé, og et sted jeg er ganske godt kjent. Og jeg har en teori om at jeg ser en smule ungarsk ut, etter at en innkaster i Syden for noen år siden spurte meg: «Where are you from? Hungary?» (LOL) Jeg reiste ned alene, kom dagen før og hadde god tid til å hente startnummer og gjøre meg kjent med kollektivtrafikken mellom hotellet og startplassen. En egen stand for utenlandske løpere ga ekstra info om praktiske detaljer. Budapest Maraton opererer med makstid i mål (5 1/2 t), og jeg var bekymret for en buss jeg hadde lest om som plukket opp løperne som ikke kom inn på drikkestasjonene i tide. En hyggelig mann beroliget meg med at bussen kun plukket opp løperne som ville bryte. Lettet og litt mer klar tuslet jeg tilbake til hotellet. Dagen etter var jeg ute i god tid, men droppet oppvarming og holdt meg i skyggen. Sola skinte og det var vindstille. Selv i shorts og singlet var jeg HOT allerede før løpet startet! Og nei, ikke særlig hot på den måten 😉 Jeg finner puljen min og vi setter igang. Hoira hoira! Folket jubler og noen roper allerede nå «Norway» og «Heja Nårje» 🙂 I starten går det greit, men allerede etter et par kilometer kjenner jeg at dette blir varmt. Altfor varmt! Hvordan skal jeg kunne løpe i flere timer i 26 grader??? Løpet startet kl. 11, så vi er ute på den tiden av dagen hvor solen steker som verst. Men drikkestasjonene kommer heldigvis hyppig. Jeg dynker solskjermen min med vann, drikker masse og vrir svampen vi har fått utdelt. Mot slutten av løpet heller jeg vann over hele meg, er klissklass og tung i magen etter masse vann og energidrikk. Omtrent halvveis i løpet tok jeg igjen et par svensker som viste seg å være far og datter. Pappaen hadde gul og blå trøye, så da skjønte jeg at han forsto språket 😉 Vi holdt følge en stund, og så løp vi fra hverandre og tok hverandre igjen en fem-seks ganger. De kalte meg Marit Bjørgen, og det synes jeg var så tøft! Vil gjerne bli sammenlignet med ei så kul og sterk dame 🙂 Ved cirka 30 km kom jeg på at jeg måtte spise GU chomps-ene som jeg hadde kjøpt på lopeskjort.no. Det er små vingummiaktige klumper som ga meg ny energi. Jeg klarte faktisk øke tempoet og dro endelig ifra svenskene. Som vi vet er det ikke så viktig å vinne, bare vi slår svenskene… (Hihi) Motet ble styrket av svenskeseiren (så av målfoto-videoen etterpå at de kom i mål 8 min bak meg), og nå var det full fokus på å vinne medaljen. Kommer du i mål senere enn fem og en halv time etter start får du ikke med deg race bling-et. Grøss og gru! Og medaljen var jo så fin! Gull og rød! Jeg fulgte med på klokka, droppet en drikkestasjon og prøvde å løpe så raskt jeg klarte. Men de sju siste kilometerne var beina som bly. Det gikk tregt. Skulle jeg ikke klare det? Jo, dette burde gå. Men jeg må løpe, ikke stoppe opp. Ikke stivne mer. Når det er 100 m igjen til målstreken spurter jeg. (Men jeg ser jo av videoen etterpå at det knapt kan kalles annet enn rask kappgang) 😉 Jeg er i MÅL! På 5.13 min tid (Endomondo), 5.18 offisiell tid. Jeg er så glad, lettet og stolt! (Når 11-åringen ser bildet senere sier han det ser ut som om jeg holder på å begynne å gråte…) Jeg får goodiebag, medalje og plastomslag – tar et par bilder og deretter: Boff ned flatt ut på gresset…. Vet jeg bør tøye og holde meg i bevegelse, men alt jeg vil nå er å ligge strak ut på ryggen og bare kjenne på triumfen 🙂 Etterhvert vralter jeg meg tilbake til hotellet for dusj og rødvin. Hadde planlagt badekar, men er full av gnissesår under armene og det svir bigtime! Medaljens bakside… Selv om kroppen verket og sårene sved var jeg så happy! Jeg hadde klart det! Beina hadde funket bra, kroppen lystret fint. Neste gang satser jeg på færre varmegrader og bedre tid. Jepp, det skal perses! Godt Nytt År! PS! Var kaldt nok under årets Ribbemaraton på tredje juledag, da. Brrrr. Mer om det in the next episode 😉

2 kommentarer om “Maraton i 26 varme

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s