Skal jeg løpe 21 km?! Eller, rettere sagt, 21.097,5 kilometer. Utfordringen fra Sigrun bootcamp-trener er klar: Dere klarer alltid mer enn dere tror!
Jeg hadde løpt mitt aller første løp, Sentrumsløpet i april 2013. Jeg hadde spurtet i mål mens folk heiet og klappet. Jeg var gira så det holdt. Og jeg ville gjerne delta i et nytt løp. Men halvmaraton?! I Oslo, i september. Det er jo sykt langt!
Mange har spurt meg om hvordan jeg kom igang med løpingen – og hvordan det fortsatte. Det første spørsmålet prøvde jeg å svare på i forrige blogginnlegg. Og mye av svaret på spørsmål nummer to er: LØPEVENNER!
Gjennom løpingen har jeg fått mange nye venner, både ansikt til ansikt, og også gjennom sosiale medier. Løpeglade damer og menn støtter og oppmuntrer hverandre, gir råd og backer deg opp. Samholdet og entusiasmen er fantastisk inspirerende!
Jeg fortsatte å løpe hele våren, og deltok fast på løpegruppene som Oslo Maraton arrangerte ved Sognsvann lørdager kl. 10. Å stå opp tidlig på lørdager, lage havregrøt og snøre på seg løpeskoene ble en vane.
Her gjaldt det å trene seg opp til høstens store mål. Halvmaraton under Oslo Maraton 2013.
På løpegruppene treffer jeg andre som også er løpefrelste, og en dag i mai, tror jeg det var, kommer jeg i prat med to damer som jeg trodde var søstre. Når jeg ser nærmere på dem ser jeg jo at det er mor og datter 😉 Det er Monique Sjøberg som har tatt med eldstedatteren på løpetrening – og vi finner umiddelbart tonen. Så gøy!
Hun hadde lest om meg i en reportasje om nybegynnere i Runners World, så ansiktet var litt kjent 🙂 Vi møtes etterhvert til løpeturer i nærområdet, vi bor jo rett ved hverandre. Når jeg i november poster et bilde på Facebook av meg selv i skjørt, kommenterer Monique at det er første gang hun ser meg i annet enn treningstøy! 🙂
Det er befriende å kunne skravle om løping (og mye annet, selvsagt) på disse turene. Vi får luftet mange tema: Løpesko, utstyr, ulike løp, andre løpere, intervalldrag, pulsmålere og you name it. Mennene våre hadde vel blitt sprø dersom vi skulle tatt dette ut på de 😉
Jeg snakker om løping, jeg tenker på løping, jeg leser om løping, jeg drømmer om løping…
Håkon eldstemann og jeg deltok i Fornebuløpet 29. mai. Jeg løp 5 km i altfor varmt vær, syntes jeg. Jeg var så varm og så tørst! Men spurtet på oppløpsiden så jeg trodde jeg skulle kaste opp etter målstreken. Da jeg møtte poden var han rød i toppen, men strålende fornøyd med solid resultat i sitt første løp. Han hadde overrasket seg selv med å løpe nesten dobbelt så raskt som forventet. Og han kastet nesten opp etter målstreken. Som mor så sønn, altså.
Neste løp er St.HansGaloppen 21. juni, lang løype (14,5 km) rundt Maridalsvannet. Jeg og Astri Gjedrem, en venninne som jeg ikke har hatt kontakt med på en stund, finner hverandre i løpingen. Hun spør om jeg vil være med, jeg sier selvsagt ja. Visste ikke så mye om løpet, og det viser seg at det er bare cirka 75 deltakere i lang løype. Løpet starter kl. 21 på kvelden, det pissregner, men er ganske mildt. Vi løper sammen de to første kilomterne, men så drar Astri ifra. Jeg havner bakerst, helt bakerst. Blir faktisk sistemann i mål! (Men noen må jo det…) Etter 1t og 45 min i kupert terreng. Men da jeg kommer inn på stadion (skoleplassen til Maridalen skole) roper speakeren opp navnet mitt, og Astri står ute i regnet og venter på meg! Lykke! Og inne venter lapskaus og vafler…
Sommerferie. Så nærmer den store dagen seg… Halvmaraton! Følg med i neste episode… (Melodi: Brødrene Dal)
Maratonmamma 