Den der løpinga… skjedde det bare sånn plutselig?

Spørsmålet har jeg fått flere ganger, fra venner og familie. De har sett meg trene i flere år, men kanskje litt motvillig, mest for å prøve å kvitte meg med overflødige kilo etter tre svangerskap. Nå er jeg blitt manisk. Mener nok noen. Avhengig. Jojo, sier jeg. Bedre å være avhengig av løping enn dop.

In the beginning…

Når var det egentlig det startet? Jeg har scrollet gjennom gamle bilder, og ett av de første løpebildene jeg finner er fra juli 2012: Eldstegutten min og jeg er på løpetur på ferie nordpå. Jeg husker turen, det var varmt og vi syntes det var langt. Vi løp ca fire kilometer, synes jeg å huske.

Tror jeg lenge hadde hatt en lyst til å prøve løping, pushe meg mer. Jeg hadde trent på Sats/Elixia og andre treningssentre i nærmere 20 år, jeg var klar for noe nytt. I løpet av 2012 ble jeg med på intervalltimer på tredemølle på Elixia Sandvika Panorama. Instruktør Bjørgunn Rushfeldt presset oss helt ut på stupet. På en av timene hennes er jeg ganske sikker på at jeg var på maxpuls. Displayet viste en puls på 186. Og jeg var farlig nær spygrensa.

Sommeren 2011: Jeg har lyst til å hoppe i det! Men det tok enda ett års tid før jeg var igang...
Sommeren 2011: Jeg har lyst til å hoppe i det! Men det tok enda ett års tid før jeg var igang…

IMG_3748

Elixia CcVest kjørte også løpetimer utendørs som en oppkjøring til Oslo Maraton. Jeg hadde ingen planer om å delta på noe løp, men ville teste ut hvordan det var å løpe utendørs. Vi var aldri flere enn fire-fem på de timene, og det er vel også derfor timene forsvant fra timeplanen etter et par måneder. Men vi ble en fin gjeng, og jeg ble så gira av de timene! Det var så grusomt! Og så gøy! Merkelig nok. Jeg grudde meg før timene, visste det ville gjøre vondt, visste jeg ville ligge bakerst. Visste jeg ville slite med psyken. Men for en opptur etterpå! Løpetimene ga meg helt sommerfugler i magen og jeg rettet ryggen og nakken ubevisst etter de timene der. Nå ville jeg prøve på egenhånd!

(En morsom digresjon: På en av timene var instruktøren forsinket, og ei av de andre som skulle være med spurte om JEG var treneren. Gjett om jeg følte meg kry som en hane resten av timen 😉

She’s out there

Jeg våget meg ut på løpetimer i nærområdet. I begynnelsen var turene korte, et par kilometer. Og jeg håpet at ingen ville seg meg. Jeg følte meg stor og tung, og syntes jeg løp rart. Etterhvert økte jeg antall kilometer, jeg var oppe i fem-seks, og ble ikke lenger så stressa av tanken på at jeg kunne møte noen kjente.

I februar 2013 ble jeg endelig med i den lokale trimgruppa her jeg bor: Jar Bootcamp. Du har kanskje lest om oss i magasinet Mamma eller i årsmeldingen til Jar Vel. Denne gjengen herlige damer, ledet av superspreke og inspirerende Sigrun Gea Sørlie Selvik, ga meg ny inspirasjon i treningen. Gøy å gjøre noe nytt. Og intervaller – i bakke (den beryktede Brattbakken) var fast innslag i treningene. Kort tid etter starten utfordret Sigrun oss til å melde oss på Sentrumsløpet 2013. Jeg nesten ropte JA, men merket at de andre var rimelig lunkne. Løping er et nødvendig onde for å bedre formen, vi liker ikke så godt å løpe – sa de fleste. Men tre av oss stilte.

Jeg var så nervøs ukene før at jeg knapt fikk sove. Løpe ei hel mil, det er jo sykt langt! Jeg måtte ta testrunder rundt Sognsvann, først en, så to, så tre. Tre runder er jo nesten ei mil. Da jeg klarte tre runder var jeg klar for løpet. Bring it on! (som jeg skrev da jeg postet bildet av et rødt og svett tryne på Facebook).

27. april 2013: Fullførte Sentrumsløpet på 1.03.45. Jeg var fornøyd med å ha løpt mitt aller, aller første løp. Og jeg visste at det ville komme flere. Ikke bare fordi jeg var gira bigtime og småkvalmt høy på meg selv: Rett etter målgang tikket det inn sms fra Bootcamp-trener Sigrun: «Kjempebra jobba! Nå er dere klare for halvmaraton i september!» Marianne, Trude og jeg skåler i medbragt Cava og skråler «Bring it on!»

Blide damer etter Sentrumsløpet 2013: Marianne (fh), Trude og Lise
Blide damer etter Sentrumsløpet 2013: Marianne (fh), Trude og Lise

IMG_3188

3 kommentarer om “Den der løpinga… skjedde det bare sånn plutselig?

  1. Du er fantastisk inspirerende, Lise 😊 Kanskje det er håp for meg og løping også.. Du skriver veldig bra og virkelig byr på deg selv! Fortsett sånn👍 Klem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s